Boka:Nornens beretning av Synnøve Fjellbakk Taftø 2008(1)

DEL 1 av en liten bok i flere deler som forteller om den korrupsjon som eksisterer i staten og hvem som trekker i trådene.

Forfatteren har betalt en høy pris for å opplyse oss om dette.

Nornens beretning av Synnøve Fjellbakk Taftø 2008 Til Velaug og Thore

Når var det jeg oppdaget at alt ikke var som det skulle være i
den norske statsforvaltningen? Allerede i barndommen hørte
jeg om litt av hvert, oppvokst som jeg var i årene like etter
krigen, men det var i 1975 at det gikk opp for meg at de
verdier som jeg holdt for hellige var i overhengende fare.
Jeg var faglærer ved Kongsvegen vgs og der kom jeg over et
stortingsdokument som sjokkerte meg. Det var et forslag om
midlertidig innvandringsstopp. Utad forsøkte forfatteren å få
det til å se ut som om det var et sosialt tiltak, men for meg
var det øyeblikkelig klart at forslaget, om det ble vedtatt,
ville forandre en helt vesentlig grunnforutsetning. Etter norsk
rett har det til alle tider vært nabolaget som har hatt rett til å
bestemme hvem som skulle få slutte seg til samfunnet.
Dersom en av samfunnets medlemmer tar en fremmed i sitt
hus og sørger for vedkommende, er det hevdvunnen kutyme
at han eller hun får bli sålenge lover og regler blir fulgt. I
stortingsdokumentet var dette snudd helt på hodet. Statsansatte
skulle bestemme hvem som skulle få komme til
landet og så skulle kommunene tilpliktes å fø og kle disse
utvalgte innvandrerne. For meg var dette et dobbelt brudd på
de mest elementære menneskerettighetene for det første ved
at Den personlige frihet, retten til fritt og uantastet å vandre

5

om i verden, ble suspendert og for det andre ved at
stortingsrepresentanter ble oppfordret til å vedta plikter for
kommunene som grovt krenket det lokale selvstyret. Der og
da besluttet jeg å prøve å identifisere den eller de personer
som sto bak denne uhyrligheten. Det var bakgrunnen for at
jeg i 1977 søkte aspirantopptaket i UD.

I boka Skjoldmøysagaen, som ligger ute på Internett, har jeg
fortalt episoder fra mitt liv som diplomat. Det er egentlig en
snill bok, men den ble skrevet med tanke på godkjennelse fra
øverste hold. Den ble sendt til statsminister Bondevik før
korrekturlesning og jeg fikk et hyggelig brev der statsministeren
takket for en fin bok. Nå ber jeg ikke om godkjennelse
fra noen. Jeg regner mitt oppdrag som fullført og vil avlegge
rapport. Forhåpentligvis klarer jeg å henge bjella på katten.

Som barn leste jeg alt det jeg kom over. Eventyr var min
yndlingslektyre. Fra første dag i UD betraktet jeg meg som
tjener hos trollkjerringa. Poenget var å ikke si noe, uansett
hvor galt alt var, men tolke instruksene på min egen måte. I
eventyret får tjeneren beskjed om å lage varme i grua og
legge på «torvor», noe som blir etterkommet ved at trollkjerringas
datter Torvor blir brent opp. Jeg er håpløst ikkevoldelig
og undret meg på om jeg noen gang ville bli istand
til å krenke et levende vesen for å demonstrere mitt poeng.
Uten å mukke lot jeg meg mobbe og trakassere.

I UD har de to personalarkiv. Det ene kan tjenestemennene
studere og kopiere, det andre er innelåst på kontoret hos
ekspedisjonssjefen for Administrativ avdeling og tas frem når
det er spørsmål om forflytning eller forfremmelse. Mitt
offisielle arkiv er i tre bind med vedlegg. Det hemmelige er
sikkert stort det også, men hva som finnes der er for det

6

meste ukjent for meg. Jeg skal bare nevne en episode: Under
aspirantkurset var vi på besøk flere steder i forvaltning og
næringsliv. Besøk hos Rederforbundet var tillyst tirsdag over
påske og bare to av aspirantene møtte opp. Jeg for min del
hadde en god grunn fordi toget fra Mo i Rana var innstilt på
grunn av uvær, men da jeg som den eneste av de fraværende
fikk ordre om å gi en skriftlig redegjørelse, benyttet jeg
anledningen til å markere et poeng. Bare en måneds tid
tidligere hadde min svoger omkommet i en ulykke til sjøs
fordi sikkerhetsinstruksen ble neglisjert for å øke redernes
fortjeneste. Ergo ga jeg som grunn at jeg så like etter
dødsfallet ikke fant å kunne prate hyggelig med Rederforbundets
representanter. Dette notatet fant jeg ikke på mitt
offisielle dossier og jeg går ut fra at det er brukt til å stemple
meg som skipsfartsfiendtlig i det hemmelige arkivet. Jeg har
aldri fått noen av de konsulære stasjonene jeg har søkt.

Berlin ble min første utenriksstasjon. Først ville de beordre
meg til Warszawa, men jeg påpekte at i denne byen var
boligene eid og det var bare to soverom i ambassadesekretærboligen,
som til overmål lå i etasjen over ambassadørboligen.
Vi var tross alt en familie på fem. Så fikk det bli
Berlin. I Berlin var det en ambassadesekretærbolig med tre
soverom og den var leid. Jeg forhørte meg om det ikke kunne
leies noe med fire soverom. Det var angivelig ikke mulig.

Utetilleggget for Østberlin var langt lavere enn i Vestberlin til
tross for at det gjaldt samme by der diplomatene fritt kunne
krysse grensen og angivelig gjorde alle sine innkjøp i vest og
kursen for øvrig var 1:1. Var systemet lagt opp til svart
veksling? Jeg forhørte meg, men fikk ikke noe svar. På ferga
fra Sverige til DDR gikk jeg opp i vekslingsbua og leverte
300 D-mark for veksling. Funksjonæren skvatt til: «Um

7

Himmels Willen, wohin sollen denn Sie fahren», utbrøt han
og ba om passet. Det var første og siste gang jeg vekslet
penger etter offisiell kurs. Men både ambassadøren og jeg
holdt våre hender rene og overlot pengevekslingen til
ektefellen.

Vel ankommet i Berlin viste det seg at vestlige diplomater på
mitt nivå bodde i store eneboliger. Det viste seg også at den
nye kansellisten, Kåre Flaten, var tiltenkt en leilighet som
enkelt kunne ominnredes til å passe til oss. Min forgjenger,
Thor Bronder, ba om en samtale under fire øyne. Vi gikk ned
på Unter den Linden og med hemmelighetsfull mine sa
Bronder følgende: «Vet du at du har noen mot deg i
Administrativ Avdeling?» Jeg slo det bort: «Jeg har sikkert
hele avdelingen mot meg.» Halvannet år senere oppdaget jeg
at jeg hadde truffet spikeren på hodet. Jeg ble motarbeidet av
selveste ekspedisjonssjefen, frimureren Håkon Wexelsen
Freihow.

Ifølge Utenriksinstruksen er det ambassadøren som fordeler
stasjonens boliger. Jeg påpekte det urimelige i at Flaten, som
hadde bare to små barn og en lavere stilling skulle ha mye
større bolig enn jeg. Erik Dons påpekte at det var UD som
hadde bestemt at det skulle være sånn. Jeg foreholdt ham
Utenriksinstruksen der det i klartekst fremgikk at
boligfordelingen var stasjonssjefens ansvar. Dons ga seg
motvillig.

Etter dette motarbeidet Kåre Flaten meg ved hver given
anledning. Jeg skal komme med noen eksempler: Til ambassadesekretærboligen
i Berlin hørte det en ekte Munch. Jeg
syntes det var stor stas og hadde kjøpt en seksjon som
fremhevet bildet som en slags ramme rundt. Ikke mange

8

ukene etter ankomsten til Berlin kom Flaten og sa at han
måtte få utlevert bildet fordi Munch-museet hadde innkalt det
til kontroll og han skulle kjøre det til Oslo. Jeg undersøkte
saken og fant ut at det egentlig var to av Munchtrykkene i
ambassadørboligen som var innkalt. Men Flaten hadde tatt
telefonkontakt og fremholdt at de to bildene ikke kunne
unnværes. Det kunne derimot bildet som hang i ambassadesekretærboligen.
Jeg syntes det var dårlig gjort, men jeg
protesterte ikke.

Protesterte gjorde jeg derimot da Flatens manipulering gikk
ut over en lokalansatt, fru Witrin, som var vaskehjelp på
ambassaden. Fru Witrin hadde arbeidet halv tid hos min
forgjenger, og da jeg ikke trengte hushjelp, fikk hun halvdagspost
på den finske ambassaden isteden. Den finske
ambassadøren var kommunist og Flaten og Dons fikk det for
seg at fru Witrin dermed utgjorde en sikkerhetsrisiko. Hun
ble oppsagt med fjorten dagers varsel for at Flaten sammen
med sjåføren skulle overta hennes arbeid og lønn. Jeg sa hva
jeg mente om saksbehandlingen og Dons svarte med en
tjenesteuttalelse om at jeg hadde vist et enkelt tilfelle av
«dårlig korpsånd» i Witrinsaken. Jeg skrev til UD og spurte
om de hadde merknader til min befatning med Witrinsaken,
men jeg fikk ikke noe svar. Det foranlediget et brev til
fagdepartementet der jeg forhørte meg om hvor langt
statstjenestemenns lojalitetsplikt rekker. Er man eksempelvis
forpliktet til å ti stille når man ser at overordnede grovt
krenker lov og avtaler? Jeg fikk ikke noe svar, men Erik
Dons og Kåre Flaten følte behov for å gi sin versjon. Brevene
haglet. Saken endte med at jeg etter et halvt års tid fikk svar
på mitt innledende brev.
Det lød:

9

Deres befatning med Witrinsaken

Etter de opplysninger som foreligger i «Witrinsaken», er det
departementets oppfatning at Deres befatning med saken har
reist en viss tvil om Deres lojalitet og dømmekraft. Når det
gjelder de vurderinger som ligger til grunn for denne tvil,
vises det til vedlagte notat av 9. ds.

Brevet var undertegnet av ekspedisjonssjef Freihow.

I Skjoldmøysagaen har jeg fortalt om hjembeordringen fra
Berlin. Brevet fra ekspedisjonssjef Freihow mottok jeg da
konflikten var på sitt heteste. Antagelig hadde det gått opp
for Freihow at jeg hadde fått ham opp i et hjørne, og nå ville
han prøve å skape et grunnlag for å bli kvitt meg. Jeg tok
brevet til etterretning uten å kommentere den helt feilaktige
saksfremstillingen som fremgikk av notatet, og konsentrerte
meg om å løse det mest presserende problemet: Flytteplanen
1981.

Det var Truls Hanevold som var saksbehandler for flytteplanen
både da jeg var aspirant og da jeg hadde vært to år i
Berlin. Han la ikke skjul på at han hadde sett seg ut Ottawa
som sin neste stasjon. Da jeg skulle skrive min ønskeliste,
husket jeg på det og satte Ottawa på tredjeplass. Jeg fikk brev
fra Truls Hanevold. Jeg måtte utvide min søkerliste, sa han
og gjennomgikk hvem han hadde tenkt å innstille til de
stillingene jeg hadde søkt. Jeg ble temmelig provosert. Den
ikke-flyttepliktige saksbehandleren i Vancouver ville han
forlenge i ytterligere to år slik at han i alt fikk sju år i samme
utestilling, mens vi som var flyttepliktige kunne sitte i
maksimalt 3 år. Men det som virkelig fikk meg til å stritte
med piggene, var det han skrev om Ottawa: «Ingen vil kunne

10

utkonkurrere meg til den stillingen», stod det. Iallfall ikke så
lenge du selv lager planen, tenkte jeg og skrev et diplomatisk
brev til svar, uten å komme med nye ønskemål. Ikke lenge
etter kom flytteplanen. Jeg skulle hjembeordres. Jeg rådførte
meg telefonisk med Harald Stabell, som hadde vist en
kritisk holdning til statens praktisering av arbeidsmiljøloven.
Trodde han jeg hadde muligheter til å vinne en rettssak? Nei,
Stabell mente at jeg hadde ikke en sjanse. Igrunnen var jeg
klar over det selv.

Men kjære vene, jeg var jo fagorganisert i NTL. Jeg skrev til
NTLs representant i Innstillingsrådet, Kåre Hauge, og ba om
bistand til å gjøre Hanevolds inhabilitet gjeldende. Hauge
svarte negativt. Jeg insisterte og sendte formell klage på
flytteplanen. Brevet jeg da fikk, gjengir jeg i sin helhet:

Oslo, 7.1.1981

Kjære Synnøve Taftø:
Godt nytt år og takk for brev! Det siste brevet eg skreiv til
deg kommenterte formann Helgeby med at det var «eit snilt
brev». Han vil kanskje ikkje seie det same om dette, for
denne gongen har eg ikkje tenkt å legge fingrane imellom.

Det er for så vidt korrekt at eg hadde det vondt då eg skreiv
siste brevet, men ikkje fordi samvitet mitt var dårlig (i denne
saka) eller fordi eg kjende meg rådlaus e.l. Eg hadde det
vondt for deg, som eg alltid har det vondt for folk som er
iferd med å gjere seg sjølve ei stor bjørnetjeneste, og eg
prøvde på en relativt klar måte å seie det til deg. Av brevet
ditt til adm avd (av 29.12.80) ser eg at min bodskap ikkje har
nått fram, som ein brukar å formulere seg i våre dagar. Men

11

eg har tenkt å prøve ein gong til:

Det er svært enkelt det «som har gått føre seg» i denne saka,
Synnøve Taftø, og det er at du er vurdert til å trenge
departementsteneste no istaden for videre uteteneste. Er det
verkeleg så vanskelig å forstå? I så fall skal eg kort prøva å
forklare kvifor:

Du er igang med å gjere deg totalt mislikt, ikkje berre på
ambassaden i Berlin, men i adm. avd. og heilt til
utanriksråden, som fekk spørsmålet om fast tilsetting for deg
etter prøvetida til avgjerd. Det er ikkje vanlig at det
spørsmålet går dit. Du er iferd med å legge deg ut med
kolleger her i huset (NTL inklusive). Flytteplikta gjeld for
oss alle, vi kan ikkje skrike slik for di om vi får ei flytting vi
ikkje likar.

Din anke over administrasjonsvedtaket, delvis med referanse
til «dikt av aspirantene til UD-festen», vitnar om så dårlig
skjønn fra di side i denne saka, at eg for min del er meir
overtydd enn nokonsinne om at det du no treng, er eit
opphald i departementet for å få peila innatt dine med og få
klart for deg dei rammevilkåra som gjeld for åtferd i tenesta.

Vi har alle våre tunge stunder i UD då vi kunne sette oss ned
og skriva vår avskilssøknad. Når eg skreiv som eg gjorde
sist, såvel som denne gongen, så er det fordi eg vil få deg til å
gå i deg sjøl og ta rev i segla før det er for seint. Det gjer eg
fordi eg meiner at vi treng også nokre friske sjeler her i huset
og ikkje berre ymse former for «lik i masta». Men vi treng
heller ikkje «totalt manglande vurderingsevne» flaggande i
masta. Ein eller annan stad imellom må det gå an å legge seg.

12

Det er kanskje jus, men dårlig jus, av deg å kome halande
med forvaltningslova til ein organisasjon – lova gjeld for stat
og kommune som det står. Slike krav får du stille til administrasjonen,
men det er sjølsagt ikkje noke ivegen for at eg
nemner at det vart ikkje lagt fram nokre særskilte dokument
om deg i Innstillingsrådet, men eksp.sjef Freihow gav ein
kort, munnleg forklaring på kvifor adm. avd. la opp til
heimeteneste for deg.

Til slutt: Som tillitsmann i NTL kunne eg sjølsagt berre ha
svart deg kort at organisasjonen sin oppgave i denne saka er å
sjå til at også i ditt tilfelle følger adm avd korrekt saksbehandling,
og at så ser ut til å være tilfelle til no. Resten av
mine kommentarer er difor meir skrivne frå ein kollega til ein
annan, og eg kan berre legge til at dei ikkje er vondt meinte.

Med helsing
Kåre Hauge

PS. Som du ser av ymse tilskott frå prentesvarten si side, har
eg også ført dette i trykken på min eigen maskin. (min
kommentar: De fleste skrivefeilene har jeg rettet, så brevet
blir leselig. Jeg har også utelatt understrekningene som det
vrimlet av.)

De fleste ville vel fått psykosomatiske symptomer etter en
slik «grausame salbe» og jeg var intet unntak. Nakken stivnet
så jeg knapt kunne bevege hodet og tilstanden varte bortimot
fjorten dager. Men jeg søkte ikke lege. Ikke faen om de
skulle klare å knekke meg om de så rottet seg sammen hele
bunten. Jeg var sikker i min sak, loven sto på min side. Noen
år senere var denne saken eksamensoppgave for jusstudentene
i Oslo med den ubetydelige endringen at Ottawa var

13

byttet ut med Lisboa. Ikke lenge etterpå ble forskriften endret
og de flyttepliktige tjenestemennene ble fratatt sin klagerett.

Som beskrevet i Skjoldmøysagaen, fikk jeg fullt gjennomslag
hos utenriksråden til tross for fagforeningens iherdige motstand.
Jeg fikk stasjonering i New York, som i UD ble regnet
som en «kremstasjon».

I New York traff jeg Bjarne Lindstrøm for første gang. Jeg
skammet meg over å være norsk da jeg så hvordan Lindstrøm
svinset og svanset for å oppfylle det minste vink fra sine
oppdragsgivere, USAs og Israels delegasjoner. En dag da jeg
stod sammen med en østerriksk kollega og så på hvordan
Lindstrøm opererte, spurte hun: «Your Mr. Lindstrom, is he a
Jew?» «I don’t know, but he certainly operates like one»,
smilte jeg tilbake.

14

Mange år senere ble jeg klar over at Bjarne Lindstrøm er den
personen jeg har vært på utkikk etter helt siden jeg leste det
famøse stortingsdokumentet i 1975. Innvandringsstoppen ble
innført for å danne basis for Norges deltagelse i FNs
kvoteflyktningsprogram, det mest menneskerettsfiendtlige av
alle FNs menneskerettsstridige programmer. Dette
programmet er laget for å bistå de landene som har
innvandringskvoter, først og fremst USA. I min tid i
diplomatiet fungerte programmet slik: Først fikk de store
innvandringslandene (USA, Canada og Australia) finkjemme
flyktningeleirene og velge ut de innvandrerne de ville ha.
Resten fikk beskjed om å søke andre land som deltok i
kvoteflyktningsprogrammet, men ikke Norge. Til vårt land
sendte UNHCR søknad på vegne av de som ingen land ville
ha, såsom psykiatriske kasus, voldelige personer,
opprørsledere og barn under tolv år. Norges deltakelse i FNs
kvoteflyktningsprogram ble aldri tatt opp til drøfting i
Stortinget. Bjarne Lindstrøm og hans kumpaner sørget for at
en bevilgning til dette programmet ble satt opp i UDs
budsjett, og dermed var de i gang med sin menneskehandel.
Jeg er sjokkert over hvor lett det har vært å narre den
offentlige opinion til å mene at flyktninger som tilhandles oss

15

under Lindstrøms menneskehandels-program er mer
beskyttelsesverdige enn de personer som utøver sin
grunnleggende rett til å vandre inn i vårt land for å søke seg
en make, et sted å slå seg ned eller et samfunn å slutte seg til.
FNs kvote-flyktningprogram er kjernen i et djevelsk system
som skaper og opprettholder krig og konflikter. Vil vi
fremme fredens sak, bør vi øyeblikkelig melde oss ut.

Men diplomater av Bjarne Lindstrøms type har aldri vært
opptatt av å skape fred. De er lydige tjenere for de krefter
som skaper krig og konflikter og har ingen anelse om hva
som er grunnleggende menneskerettigheter. De har helt ut
adoptert jesuittenes doktrine om at hensikten helliger midlet
og arbeider hver dag for at menneskeheten skal reduseres til
Human Resourses, en produksjonsfaktor i Kapitalens
djevelske system.

I 1981 var Bjarne Lindstrøm for meg bare en av de mange
UD-tjenestemenn som opptrådte under generalforsamlingen.
Han prøvde å involvere meg i sine lugubre forehavender. Jeg
avslo. Bjarne Lindstrøm truet med å rapportere meg for
ordrenekt, jeg svarte at jeg tok ordrer bare fra ambassadøren.
”Men jeg er byråsjef i 1. politiske kontor og kan gi ordre til
ambassadøren”, sa Lindstrøm. Det får du si til Ole Ålgård og
ikke til meg, var svaret. Dengang så jeg på Bjarne Lindstrøm
som en overivrig tulling som var villig til hva som helst for å
avansere på karrierestigen, men som ikke hadde intellektuell
kapasitet til å anrette større skade. Nå vet jeg bedre. Nest
etter Terje Wold, Jens Christian Hauge og Erik Solem er det
ingen som etter 2. verdenskrig har anrettet større skade på det
norske rettssystemet enn Bjarne Lindstrøm.

16

Min hovedoppgave i de tre årene i New York var UNDP eller
FNs utviklingsprogram som det kalles på norsk. Dette var
mitt første møte med norsk utviklingspolitikk, og jeg var
nokså oppgitt over at ingen hadde noe ansvar for å følge
med i hva pengene gikk til. Det var bare om å gjøre å stadig
øke bidragene. Det første året jeg var i New York hadde
UNDP-sekretariatet budsjettert med en bidragsøkning på 14
%. Da økningen ble på knapt halvparten, skrek sekretariatet
ut om «shortfall» og krise og på møte mellom de nordiske
delegasjonene ville flesteparten av mine kolleger slutte seg til
hylekoret. Men jeg hadde lest saksdokumentene grundig og
sett at to års bidrag sto oppsamlet på høyrentekonti i
amerikanske banker. Det var altså ikke bidragstilgangen som
var problemet, men implementeringen. Dette ble
hovedinnholdet i det nordiske innlegget. Sekretariatet var
nokså beskjemmet. De unnskyldte seg med at de måtte ha
midler i reserve dersom alle bidrag plutselig skulle opphøre.

Jeg gikk inn i prosjektdokumentene for UNDP og ble
betenkt. Dette var ikke noe utviklingsprogram, men et
program for å påtvinge fattige land den kapitalistiske verdens
politikk på det økonomiske område. Ekspertene som ble
rekruttert hadde ulike statsborgerskap, men de hadde det til
felles at de hadde utdannelse og/eller bosted i USA. Jeg tok
initiativet til å lage regler for en bredere rekruttering og
kontraktspraksis. Men de grunnleggende forhold kunne ikke
endres.

Bare de som arbeider i systemet, vet at mottakerlandet selv
må dekke alle utgifter med landkontoret, unntatt lønnen til de
internasjonale tjenestemennene. For mange land er UNDPkontoret
en utgiftspost, men de tør ikke å frasi seg
«bistanden» av frykt for represalier. For den korrupte eliten

17

er UNDP en kilde til velstand. Det siste året jeg arbeidet med
UNDP-saker ble det fremmet forslag om å tillate UNDPkontorene
å drive virksomhet for private oppdragsgivere uten
å fremlegge regnskap. Godkjent smugling under FN-hatten,
så å si. Bare jeg og den russiske representanten var imot og
forhindret konsensus, til tross for at det kom fram at
virksomheten var i full gang.

Også UNFPA falt innenfor mitt arbeidsområde. Annethvert år
møttes UNFPA-styret i Geneve, og da hadde jeg god tid til å
lese saksdokumenter. UNFPA ble opprettet for å støtte
folketellinger og steriliseringsprogrammer. Jeg fant et
prosjektdokument på sistnevnte felt. Det omhandlet et
program for sterilisering av kvinner uten deres vitende,
eksempelvis i forbindelse med en gynekologisk
undersøkelse. Metoden gikk ganske enkelt ut på å sprøyte
syre opp i egglederne. Om dette ble gjort to ganger, var
suksessraten 99 %. Jeg tok kontakt med den
prosjektansvarlige. Dette måtte være en metode som var
uteksperimentert av dr. Mengele eller en av hans gelikere.
Neida, var svaret, dette var tilfeldigvis en norsk
steriliseringsmetode, første gang beskrevet av en lege ved
navn Ørnulf Ødegård. Jeg merket meg navnet. Jeg hadde
aldri hørt det før.

Etter fem års utestasjonering gikk ferden hjemover. Jeg ble
saksbehandler for miljøvern og levende ressurser i havet og
grep begjærlig sjansen til å finne ut hvem som var den onde
ånd bak den fiskerfiendtlige norske politikken, EUs fremste
lakei på fiskerisiden, så å si. Han var lett å identifisere. Det
var Marius Hauge, en sønn av Milorglederen Jens Christian
Hauge.

kilde Synøve Fjellbakk Taftø

Boka:Nornens beretning av Synnøve Fjellbakk Taftø 2008(2)

Vist 1547 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Vaksinefondet GAVI som skal drepe små barn
Et av De viktigste prosjektene i COSMIC er prosjekt GAVI som går ut på å ødelegge samvittighetens stemme i alle verdens spebarn.link

http://www.facebook.com/group.php?gid=158537187932#/topic.php?uid=158537187932&topic=11238

Ad.den politiske fangen Synnøve Fjellbakk Taftø
Synnøve Fjellbakk Taftø er en ener, ikke korrupt som mange av hennes motstandere er. Hun er redelig og sannferdig i all sin fremferd.-Og med hennes sannferdige ytringer og hennes intellekt, ble hun “farlig” for EU-tilhengere.link

http://www.facebook.com/group.php?gid=83225052150&v=app_2373072738#/topic.php?uid=83225052150&topic=9714

Heia,jeg har vært så heldig å ha fått truffet Synøve Fjellbakk,hun ga meg boka si og e-boka.

Boka forklarer en god del hvordan det norske arbeiderpartiet har holdt på makta og skjult løgner for det norske folk.
Jeg mener og tror også at uten Norges deltagelse i FNs kvoteflyktningsprogram,ville aldri FRP,vært der de er i dag.

Synøve er et fantastisk modig og snilt menneske,hennes historier må ikke glemmes eller gjemmes bort til de kommende generasjoner.

Her er en link med boka hennes
http://bousnett.com/rune/webBooks/synn%C3%B8vetaft%C3%B8shistorie.pdf

Den sendes ogsså gratis på mail som e-bok og man kan betale en valgfri pengesum for å støtte arbeidet og kampen mot EU og rettferdighet.

Boka koster 200,-kr inkl porto da får du den som bok .

konto.nr til å støtte Synøves arbeid er 4516 14 077 91

carlrydsaa@hotmail.com mobil 46130614
hilsen Carl Andreas Hope Rydsaa

Annonse