Viser arkivet for stikkord josef

Naziforbryternes Fluktrute Nord(1) av Per Gjendem

(Foto: Den argentinske journalist og forfatter Uki Goni.)Hvordan Vatikanet, nordiske Røde Kors, politi og rettsvesen i skandinaviske land hjalp flyktende krigsforbrytere med å unnslippe rettsforfølgelse.Jeg er førstemann her til lands som kan presentere en artikkel om nazistenes fluktrute fra Skandinavia til Argentina etter krigen. Hvordan framkom de endelige brikkene i beviskjeden for eksistensen av ”Odessa”?

I et bortstuet arkiv ble den belgiske kollaboratøren Pierre Dayes dagbok funnet av Uki Goni. Pierre Daye hadde sin bakgrunn som fraksjonsforstander for det pro-nazistiske rexistpartiet. Daye var alt dødsdømt for krigsforbrytelser i 1946. Etter dette kunne det knyttes et fluktapparat direkte til president Juan Peron og pave Pius 12. Han hadde sammen med ei rekke prominente naziflyktninger besøkt Juan Peron i Casa Rosada I Buenos Aires i 1947 og kommentert hendelsene i dagboka. NATOs samarbeid med nazister og terrorister er er blitt avslørt gjennom publiseringer 2004-2007. Også norske myndigheter bør nå bekjenne seg til den nye Historiske åpenheten og beklage sitt unøvendige hemmelighold av vår Egen etterkrigshistorie som har allmennhetens interesse.

Innledning

Denne artikkelen handler om ”Organisation der ehemaligen SS-Angehörigen oder SS-Mitglieder”, i følge etterforsker Uki Goni en paraplybetegnelse, forkortet ”Odessa”. Middelet var fluktruter (”ratlines”) for nazistiske krigsforbrytere. Med baser i Roma, Genova, Madrid, København og Stockholm hjalp organisasjonen de verste, Adolf Eichmann, Josef Mengele, Erich Priebke, Aribert Heim og Eduard Roschmann å flykte. Alliert etterretning konspirerte grovt med Den romersk-katolske kirke, Røde Kors og dessverre, med de fleste vesteuropeiske myndigheter. ”Nøytrale” stater deriblant Sverige og Sveits. I noen mindre grad også Norge, ble de reneste spionasjereir og transittland for naziforbrytere.
Lahlum-affæren viser at Oslo også for ”Abwehr” ble gjort til en tysk spionasjesentral. ”Odessa” skal dessuten ha smuglet 10.000 tidligere tyske militære eller ”eks-nazister” til Sør-Amerika. Historikerne fordeler det tyngste ansvaret på Vatikanet, de sveitsiske og skandinaviske regjeringer, samt hjelpeorganisasjonen europeiske Røde Kors for assistanse til Perons unnsetningsorganisasjon.
Pave Pius 12 og hans kardinaler utstedte transittvisa for ledende nazister og kroatiske fascister. Kroatene fikk også med seg store jødiske formuer til Argentina, som deres fascistregjering hadde stjålet fra 600.000 jødiske og serbiske ofre. Spesielt hviler det en klam skygge på Røde Kors som ikke maktet å passere pålitelighetstesten under Andre verdenskrig. For Røde Kors unnlot da det var mest påkrevd, å hjelpe jødiske flyktninger, angivelig fordi de ikke tilhørte kategorien ”stridende parter”, eller som det sies, ”krigskombatanter”.

Diktatoren Juan Peron gjenstår for ettertida som en avskyelig og samvittighetsløs banditt som dyrket tett kontakt med kremen av europeiske fascister og krigsforbrytere, fransktalende Vichy-kollaboratører og de tyranniske kroatene fra Ustacha-bevegelsen. Argentinske myndigheter nektet så seint som i desember 2002 anmodningen fra det internasjonale ”Wiesenthal-senteret” om å frigi 58 kjente dossierer om flyktede nazister som gjaldt Argentina. Men de måtte etter internasjonalt press til slutt krype til korset i juli 2003 da ”Resolusjon 235” ble vedtatt i parlamentet etter framlegg fra president Nestor Kirchner.

Landets nazivennlige, hemmelige direktiver i argentinsk lovgivning av 1938, som tok sikte på at diplomatiet skulle unnlate å utstede visa til flyktende jøder, ble omsider trukket tilbake 8. juni 2005 som direkte følge av Uki Goni bok "”The Real Odessa” ":http://www.amazon.com/Real-Odessa-Smuggling-Perons-Argentina/dp/1862075816 (revidert utgave, Granta 2003). Dette var den første innrømmelse av at den argentinske utenriks-politikken etter 1945 hadde vært styrt av ideologisk antisemittisme. Ut fra politisk blindhet hadde Argentina fått en fabrikkert og bunnfalsk historieskrivning. Argentinske myndigheter hadde som hos oss i Norge bevisst destruert alt belastende materiale de kunne komme over i to vendinger, 1955 og 1976. Har norske myndigheter foretatt liknende arkivsaneringer?
Haakon Lie har åpenbart et forklaringsproblem. Etter dette er det sikkert heller ingen grunn til at ikke også Norge skal revurdere sine hemmeligstemplinger i etterkrigstida når det gjelder aspekter rundt Andre verdenskrig og alt som skjedde etter 1945. FNs konvensjoner tilsier nemlig at krigsforbrytelser generelt, og spesielt forbrytelser mot menneskeheten, aldri foreldes til fordel for de skyldige. Dermed må hensynet til politisk og individuell bekvemmelighet vike, slik at muligheter for dekkaksjoner kan unngås i framtida.
På dette punktet har norske myndigheter lenge vært på kollisjonskurs med folkeretten og verdens-opinionen. Juridisk sett er det ikke holdbart med en nasjonal ubetydelig, særnorsk paragraf som setter tappenstrek for juridisk relevans ved året 1976. For Norge er nemlig bundet av signeringer tilknyttet EU-. Politisk koker det ned til et spørsmål om våre myndigheter fortsatt ønsker å tale med troverdighet i internasjonal sammenheng. Sannheten, hvor pinlig den kunne være for politiske myndigheter i etterkrigstida, har en innbitt tendens til å komme for dagen til slutt.

KILDE

erstresvaag holder foredrag om makten bak makten se filmen her

1945: Jens Chr. Hauge – Soviet spy Rudolf Abel infiltratets the OSS

BmOnline Norge politikk Debattforum Norge- fra frihet til fascisme

Når var det jeg oppdaget at alt ikke var som det skulle være i
den norske statsforvaltningen?

I New York traff jeg Bjarne Lindstrøm for første gang. Jeg
skammet meg over å være norsk da jeg så hvordan Lindstrøm
svinset og svanset for å oppfylle det minste vink fra sine
oppdragsgivere, USAs og Israels delegasjoner. En dag da jeg
stod sammen med en østerriksk kollega og så på hvordan
Lindstrøm opererte, spurte hun: «Your Mr. Lindstrom, is he a
Jew?» «I don’t know, but he certainly operates like one»,
smilte jeg tilbake.

I New York traff jeg Bjarne Lindstrøm for første gang. Jeg
skammet meg over å være norsk da jeg så hvordan Lindstrøm
svinset og svanset for å oppfylle det minste vink fra sine
oppdragsgivere, USAs og Israels delegasjoner. En dag da jeg
stod sammen med en østerriksk kollega og så på hvordan
Lindstrøm opererte, spurte hun: «Your Mr. Lindstrom, is he a
Jew?» «I don’t know, but he certainly operates like one»,
smilte jeg tilbake.

Mange år senere ble jeg klar over at Bjarne Les boka gratis her er den
personen jeg har vært på utkikk etter helt siden jeg leste det
famøse stortingsdokumentet i 1975. Innvandringsstoppen ble
innført for å danne basis for Norges deltagelse i FNs
kvoteflyktningsprogram, det mest menneskerettsfiendtlige av
alle FNs menneskerettsstridige programmer. Dette
programmet er laget for å bistå de landene som har
innvandringskvoter, først og fremst USA. I min tid i
diplomatiet fungerte programmet slik: Først fikk de store
innvandringslandene (USA, Canada og Australia) finkjemme
flyktningeleirene og velge ut de innvandrerne de ville ha.
Resten fikk beskjed om å søke andre land som deltok i
kvoteflyktningsprogrammet, men ikke Norge. Til vårt land
sendte UNHCR søknad på vegne av de som ingen land ville
ha, såsom psykiatriske kasus, voldelige personer,
opprørsledere og barn under tolv år. Norges deltakelse i FNs
kvoteflyktningsprogram ble aldri tatt opp til drøfting i
Stortinget. Bjarne Lindstrøm og hans kumpaner sørget for at
en bevilgning til dette programmet ble satt opp i UDs
budsjett, og dermed var de i gang med sin menneskehandel.

les boka gratis her