Viser arkivet for stikkord marius

Boka:Nornens beretning av Synnøve Fjellbakk Taftø 2008(2)

18 Marius Hauge la ikke skjul på at han satte hensynet til EU
høyere enn norske interesser. Da Spania skulle gå inn i EU,
var det maktpåliggende for dem å få en kvote i norsk
økonomisk sone, og den kvinnelige forhandlingslederen for
Spania signaliserte at de ville gå langt i å imøtekomme
norske ønskemål i Svalbardsonen dersom en slik kvote ble
innrømmet. Men Marius Hauge var EUs mann. EUkommisjonen
hadde signalisert at Norge skulle stille seg
negativt, og Marius Hauge opptrådte direkte ufint i
forhandlingene. Til slutt fornærmet han den spanske
delegasjonslederen på det groveste. «Nå er det nok, Marius»,
sa jeg på norsk og reiste meg. Dermed sluttet møtet.

Spanias ambassadør i Oslo tok senere kontakt med UD for å
prøve å få til en løsning, men ingen av mine overordnede
torde å gå imot Marius Hauges standpunkt.

Marius hadde et heftig temperament og jeg hadde stor moro
av å erte ham. En gang da vi var i Nuuk på
fiskeriforhandlinger, ble det uvær og flyet vi skulle reist med
ble innstilt. Marius toget til et reisebyrå med Richard
Pedersen og meg i hælene og spurte etter alternative
flygninger. Han måtte øyeblikkelig hjem for han hadde et
viktig oppdrag som taleskriver for fiskeriministeren. Joda,
det skulle gå et fly neste morgen via Øst-Grønland og
Reykjavik. Marius bestilte for seg og Richard og ville ha meg
med. Jeg nølte og spurte ekspeditrisen til råds, hva ville hun
ha gjort hvis hun var i min situasjon. «Jeg ville ha reist til
Søndre Strømfjord og ventet på neste fly der,» sa hun. «Da
gjør jeg det,» avgjorde jeg. Øst-Grønlandsflyet hadde rute en
time tidligere enn mitt fly, men da jeg kom til flyplassen, var
det ennå ikke lettet. Avgangen var utsatt med halvannen time.
Jeg sa til Marius at han like godt kunne bli med meg for han

19

ville neppe komme før til Norge om han fortsatte å vente på
Øst-Grønlandsflyet, men Marius bare fnyste.

En vindkule holdt på å ta tak i flyet da vi lettet og kapteinen
beklaget den turbulente oppstigningen. Imidlertid kunne han
opplyse at vi var det siste flyet som fikk forlate Nuuk. Jeg lo
stille for meg selv.

I Søndre Strømfjord hadde jeg en minneverdig helg der jeg
bl.a. fikk være med å feire jubileum for Den Kgl.
Grønlandske Handel og fikk omvisning både i omegnen og
på militærbasen. Vel ombord i flyet ble vi sittende og vente.
De to bakerste setene var ledige og det ble ventet to
passasjerer fra Nuuk. Og ganske riktig: Marius toget inn,
mørk som en tordensky, med Richard i hælene. Jeg gottet
meg.

Møtet på Grønland var på UDs fagfelt, men Marius tok det
som en selvfølge at han skulle føre ordet og skrive referatet.
Jeg visste det var mye som Marius ikke ønsket å fortelle
fiskerinæringen om de grønlandske posisjonene og derfor
laget jeg et referat som jeg fikk godkjent og distribuert.
Marius frådet av raseri, men tross alt var det han som hadde
forsøkt å etablere seg på UDs saksområde.

20

Media spekulerte lenge på hva som forårsaket regjeringsskiftet
i 1986. Slik så det ut fra mitt ståsted: Som formann i
den såkalte Brundtlandkommisjonen hadde Gro brukt opp

alle pengene og nye bidrag var ikke i sikte. Kommisjonsrapporten
var knapt påbegynt og Gro hadde gjort seg til
uvenns med alle som satt på viktige data. Ambassadør Martin
Huslid hadde sagt seg villig til å arrangere en lunsj for
representanter for de landene som hadde gitt bidrag med
forslag om at disse skulle forstrekke kommisjonen med
ytterligere 250 000 dollar hver. Forutsetningen var naturligvis
at Norge var villig til å gi minst dette beløpet. Jeg skrev et
notat til utenriksminister Stray. Det kom tilbake med påtegning:
70 000 dollar skulle bevilges. Jeg hadde ikke noe til
overs for Gro og hennes umåtelige karrierejag. Likevel lot
jeg Martin Huslid overtale meg til å forsøke igjen. I et nytt og
mer omfattende notat ba jeg utenriksministeren revurdere sin
posisjon. Dette notatet kom aldri tilbake til meg. Etter at Gro
hadde satt seg vel til rette i statsministerstolen etterlyste jeg
det. Da fikk jeg opplyst at saksbehandlingen av denne saken
var overtatt av statsministerens kontor som hadde bevilget
500 000 dollar over UDs budsjett til formålet. I årene som
fulgte hadde Gro sitt frekke sugerør i statskassen for å

21

fremme sine personlige formål. Ikke nok med at hun tok det
som trengtes til å lage rapporten, nei hun betalte ut bidrag til
kreti og pleti og fikk noe av pengene tilbake til sin personlige
konto i form av miljøpriser som ble annonsert med brask og
bram. Da rapporten var avlevert, skulle kommisjonssekretariatet
i henhold til vanlig internasjonal kutyme vært avviklet,
men ikke så med sekretariatet for Brundtlandskommisjonen.
Det fortsatte i mange år som et slags PR-byrå for Gro
Harlem Brundtland personlig.

Kommisjonsrapporten Our Common Future ble trykt i et
utall eksemplarer og sendt i store kvanta til norske utenriksstasjoner
for distribusjon. Men ingen ville ha den, den
inneholdt ikke en eneste ny tanke. Selv uttrykket «sustainable
development» var utbrukt tankegods, lånt fra et gammelt FNdokument.

Selvstendig tenkning er ikke Gro Harlem Brundtlands styrke.
Det forsto jeg da jeg så hvordan hun forberedte seg til møter.
Hun rekvirerte notater om alle mulige spørsmål som kunne
tenkes å komme opp og nåde den stakkar som hadde ansvaret,
dersom det manglet et notat. Så pugget hun formuleringene
og ramset dem opp når hun fikk spørsmål. Ikke underlig
at hun ble kjent for å snakke som en stortingsproposisjon.

Da jeg hadde mine minutter i rampelyset i 1992, moret det
meg å late som om Gro Harlem Brundtland var min
hovedmotstander. Jeg laget sågar et dikt som jeg fikk på
trykk i Nordlandsposten. Det lød:

Så ber då bod til Harlemøya, Den Gromme,
at ho skal møta meg til dyst på leikarvollen
med våpen ho sjølv har valgt.

22

Men det skal ho veta
at om ho kjem i pralarbrynja si,
den som ho har lesi galdr over
så korkje hogg eller stikk bit på ho,
då lyt ho vara seg at ho ikkje opnar kjeften
om ho ikkje vil gulpe fiskeslo til sine dagars ende.

Dette taler Håløygmøya,
ho som nett er komen heim frå langferd
og veit at drottseten vår ber framande menns gull løynd
under kappa si:
Høyr alle Håløygjer! Tenn vetene og stå vakt til strida er til
endes.

Men egentlig er Gro Harlem Brundtland en uviktig person.
Mitt fokus er på de kapitalistlakeiene som styrer henne. I min
tid var det Jonas Gahr Støre og Morten Wetland. Nå har de
fått større oppgaver. De er i full sving med å konslidere
jesuitterveldet i Norge.

23

Dette er del 2 av en liten bok i flere deler skrevet av Synøve Fjellbakk Taftø.
Del 1 finner du på denne :

http://origo.no/-/bulletin/show/494299_boka-nornens-beretning-av-synnoeve-fjellbakk-taftoe-2008-1

adressen her på origo.

På kommentarene under finner du flere kilder til Synøves bok og andre skriverier hennes tanker og arbeider.