Viser arkivet for stikkord belteseng

Norsk psykiatri historie En kavalkade fra Nazismens 3 Rike til Dagens Fascistiske og totalitære Norske Samfunn.

Nordmenns psykiatri historie er en historie som egentlig er mye verre en slik den har blitt fortalt.Selv den dag i dag skjer det både uetisk forskning samt lovbrudd ingen ønsker å ta frem i lyset. Norge har i dag skiftet ut lobotomi med kjemisk lobotomi.Norsk millitær har sammen med tyske Seimens et forsknings sammarbeid, der målet er å kunne kontrollere den menneskelige hjernen 100 prosent. Det startet med tatere,tyskertøser og deres etterkommere, siden har såkalte ADHD – barn blitt et offer for denne nazi – forskningen. Det var de tyske nazistene som lærte delevis opp norske psykiatere i læren om rasebiologien som igjen var drivkraften bak Folkehelseinstittutet.
Etter krigens slutt i Norge, reiste flere norske leger til Amerika, der kunne de sammen med tyske leger og deres amerikanske leger, fortsette arbeidet og studiene sine.Les mer her
The CIA and the Nazis-Full Length Documentary

Jeg har prøvd å lage en best mulig oversiktlig bilde over de viktigste hendelsene i Norsk psykiatri historie, det ligger kilder under hvert avsnitt.Denne artikkelen er enda ikke ferdig, men her er i hvertfall det viktigste punktene.

Samfunnsspeilet nr. 1, 1999 – Psykiatriens historie i Norge, del 1
Den store institusjonsoppbyggingen
I 1848 fikk vi den første «moderne» sinnssykeloven. Loven ble først opphevet i 1961. Storparten av denne epoken ble preget av at institusjonskapasiteten ble oppbygd.
Av Borgny Vold – Før midten av 1800-tallet var sinnssykepleiens historie i Norge lik historien om fattigpleien. kilde

Rasehygienens etterdønninger

21. juni 1945 fant det første møtet etter krigen sted i Norsk Forening for Socialt Arbeid. Det avfødte et opprop som sto på trykk i flere riksdekkende aviser og i Asker og Bærums Budstikke omtrent samtidig.

Med tittelen ”Vår åndssvakeomsorg en fare for samfunnet” (Arbeiderbladet 19. juli) slo de mer enn et snes frivillige og yrkesfaglige organisasjoner som hadde undertegnet oppropet til lyd for en mer advarende holdning overfor de åndssvake. Det vises i teksten til møtet som

”tok opp til drøfting etter disse fem årene (…) spørsmålet om en forsvarlig omsorg for de åndssvake, både av hensyn til de åndssvake selv, deres pårørende og til hele samfunnet. Det ble brukt så sterke ord at vi ikke hadde hatt noen hird, hvis vi hadde hatt en ordentlig åndsvakeforsorg i Norge”, heter det i teksten til oppropet.

Dette er bastante påstander om rekrutteringsgrunnlaget til Quislings parti og dets ulike underbruk. Det må selvsagt ses i lys av situasjonen rett etter den tyske kapitulasjonen. Slike utsagn gir et innblikk i nasjonens psykologi i ”oppgjørets time”, så å si.

Hadde dette vært et isolert utsagn, kunne det bli møtt med et skuldertrekk. Men dette var bare den første av flere offentlige ytringer som gikk svært langt i å brennmerke både tyskertøser og andre som hadde fraternisert med eller tjent fienden som åndssvake og tilbakestående. Det er derfor interessant å se litt nærmere på hvor disse ideene og påstandene hadde sitt arnested. Hatet mot tyskertøsene hadde bygd seg opp fra lenge før freden brøt løs med sine vilkårlige klippe-aksjoner mot kvinner med tyske kjærester.

En av konsekvensene var at mange tusen av disse kvinnene ble internert på ulike steder i landet alt i juni 1945. Etter hvert ble 1100 av dem samlet i en mer permanent interneringsleir på Hovedøya ved Oslo som ble etablert 1. oktober 1945 og ble avviklet et halvt år seinere. Mens dette pågikk nedsatte myndighetene det såkalte Krigsbarnutvalget, ledet av Inge Debes som blant annet var kjent som leder av Sosiallovkomiteen av 1935. I utvalget merket man seg at en autoritet som Gabriel Langfeldt, professor i psykiatri, i et avisinnlegg (Morgenbladet 17.7.45) ga ”faglige” argumenter til påstander om tyskertøsenes tvilsomme mentale egenskaper: ”Langfeldt baserte dette på rene spekulasjoner om mødrenes tilstand. Han hevdet bl.a. uten forbehold at moren ’har vel som oftest en dårlig karakter, er ofte litt debil’” (Olsen, 1998, s.346). En annen psykiater, Ørnulf Ødegaard, ble engasjert av Krigsbarnutvalget for å komme med en vurdering av dette forholdet. Han uttalte seg i august 1945 på et like tynt grunnnlag som Langfeldt og tok utgangspunkt i ”den alminnelige erfaring” at det blant tyskertøsene var ”uforholdsmessig mange svakt begavede…”. Han trakk vidtrekkende konklusjoner om at 2500 av krigsbarna hadde arvet ”sjelelige defekter (særlig åndssvakhet)”, og resonnerte seg i sirkel fram til at også de tyske fedre måtte være ”defekte” når de hadde ”tatt tiltakke med svakt begavede piker” (Olsen, 1998, s.347).

Nedvurderingen

En av dem som hadde levert faglige argumenter for en mer restriktiv politikk overfor de åndssvake før krigen var psykiateren Einar Haugen. Han satt som sekretær for Sosiallovkomiteen av 1935 (den som avga innstilling fredssommeren 1945, men som i det alt vesentlige var ferdigskrevet før den tyske okkupasjonen). Han utførte en undersøkelse i 1939 av skolehjemmene, dvs de oppdragelsesanstalter som vergerådsloven fra begynnelsen av århundret hadde resultert i. Haugen konkluderte med at 67 % av de undersøkte skolehjemselevene hadde IQ under 76. Dermed var de å regne som ologifrene, altså åndssvake, og de burde vært i dertil egnede åndssvakehjem – som dessverre ikke var utbygd – og ikke i skolehjem for ”dannelsesdyktige”. Han konkluderte også med at 10 % av elevene burde steriliseres (Ericsson, 1997, s. 62). Begrunnelsen var at ”en stor del av disse barna er dårlig arvebiologisk utstyrt, og at samfunnet ikke er tjent med at de setter avkom til verden… Det er uundgåelig at eugeniske forholdsregler, sterilisasjon (eventuelt segregasjon – varig internering – ) må overveies”. (Olsen, 1998, s. 352). Sterilisering og internering – det var mellomkrigstidas løsning. Nå kom det opp igjen – som etterkrigstidas utfordring – med en underlig etterklang fra nazismens rasehygieniske eksesser ringende i offentlighetens ører. Det var enda et paradoks i det norske – og for så vidt hele den vestlige verdens – kontrollregime overfor visse marginaliserte grupper i samfunnet etter krigen.

Københavns arvebiologiske institutt

Ole B.Munch foretok som ledd i sin ”etterutdanning for åndssvakeomsorgen” omfattende ekskursjoner i Sverige og Danmark før han tiltrådte stillingen som overlege sommeren 1946. I hans reisedagbok kan vi følge hans bevegelser fra institusjon til institusjon. Særlig de danske erfaringer fra denne turen skulle komme til å bli skjellsettende for både Munch og norsk åndssvakeomsorg etter krigen. Det gjaldt ikke minst arven fra det danske rasehygieniske regimet innen omsorgen.

Nitid nedtegnet Munch sine observasjoner, og mandag 4. mars 1946 gjorde han disse notatene fra København i reisedagboka:

”Besøk i Universitetets arvebiologiske institutt: Direktør dr. med. Tage Kemp som orienterte og viste rundt. Inst. er grunnlagt 1938 for Rockefellermidler. Dets materiale er delvis bygd op av et materiale fra politilege Søren Hansen (kriminelle + dødsfald i Kbhvn til 1936) samt åndssvakeprotokoller samt gamle bidrag”.

Her legges antakelig en vesentlig del av grunnlaget for det som skulle bygges opp i Norge fra 1948, vekselvis kalt Sentralregisteret for Åndssvake og Sentralkartoteket.

Sentralkartotek var tidas løsning. I 1947 gikk for eksempel overlege og leder for kontoret for psykiatri i Helsedirektoratet, Wilhelm Hoffman, inn for å bygge en psykopatanstalt for ungdom i Norge. Han la vekt på behovet for registrering og foreslo å opprette et ”sentralkartotek over asosiale barn og unge”. I den forbindelse viste han til psykoseregisteret og arbeidet med å opprette et kartotek for åndssvake. Han drøftet også behovet for en sentralisering av dette registreringsarbeidet i ”et arvebiologisk institutt i likhet med hva man har i Danmark.”

Og hans konklusjon var at dette ville effektivisere anvendelsen av Steriliseringsloven av 1934: ”Det er klart hvilken betydning et slikt sentralt register over minusvariantene vil ha for å utnytte steriliseringslovens muligheter” (Haave, 2000, s. 338).

Tankegangen bak disse tiltakene var at en måtte få oversikt over alle de elementer som etter ulike kriterier ble definert som asosiale, uproduktive eller som utgjorde en samfunnsfare gjennom sin blotte forplantningsevne. Registrering skulle i sin tur ende opp i internering – det eneste botemiddel samfunnet hadde for å beskytte seg mot denne trusselen mot forringelse av den menneskelige slekt, i følge mellomkrigstidas eugeniske tankegang. Det var den som nå skulle settes ut i livet i Norge, etter mønster fra den danske idealmodellen for ”totalomsorg”.

Obamacare is 21st century eugnics

Arven fra Rockefeller og Tage Kemp

Som overlege Munch helt riktig noterte var det midler fra Rockefeller-stiftelsen som hadde muliggjort opprettelsen av det arvebiologiske institutt i København i 1938. Rockefeller Foundation var en av de ivrigste pådriverne for den rasebiologiske eller eugeniske forskning i USA etter at stiftelsen ble etablert i New York i 1912.

Den amerikanske rasebiologiens frontfigur, zoologen Charles Davenport, utviklet et personlig samarbeid med oljemagnat John D.. Rockefellers sønn, ved samme navn. Rockefeller jr. og Davenport fant hverandre i felles interesse for eugeniske spørsmål, noe som resulterte i at Rockefeller-stiftelsen bevilget enorme beløp til forskning på blant annet åndssvakhet i et rasebiologisk perspektiv.

Eugenikken var en velutviklet amerikansk disiplin lenge før vitenskapsmenn i Hitlers 3. rike begynte å praktisere sin beryktede utrydningskampanje. I 1926 bevilget Rockefeller-stiftelsen for første gang en større pengesum til det tyske Kaiser Wilhelm-instituttet for psykiatri. Året etter ble Institutt for antropologi, menneskelig arv og eugenikk innlemmet i Kaiser Wilhelm-instituttet. Antropologi- og eugenikk-instituttets første leder, Eugen Fischer, hadde sin bakgrunn i det amerikanske Carnegie Institution og hadde lenge arbeidet sammen med Davenport.

I desember 1929 startet Rockefeller-stiftelsen et femårig finansielt samarbeid med Kaiser Wilhelm-instituttets ”antropologiske undersøkelse”, i realiteten et rasistisk og eugenisk program ledet av Fischer. (Black, 2003, s.294). Helt fram til 1942, da han gikk av med pensjon, ledet Fischer instituttet. Han var en av de høyprofilerte talsmenn for Holocaust, og hans etterfølger Verschuer, brakte med seg sin nære assistent, den beryktede doktor Josef Mengele, som kort tid etter, i mai 1943 kom til Auswitch for å ta fatt på sin fryktelige forbrytelse mot menneskeheten

Det var tette bånd mellom den tyske og amerikanske eugeniske bevegelsen, hele tida støttet av Rockefeller-stiftelsen, også etter at den tyske utartet til et systematisk program for utryddelse av uønskede elementer. Det var derfor en dåm av tvetydig historie som hang over Københavnsuniversitetets arvebiologiske institutt da Ole B. Munch, ennå ikke tiltrådt som overlege ved Emma Hjorths Hjem, besøkte instituttets direktør Tage Kemp i mars 1946.

Dr. med. Tage Kemp var Danmarks ledende eugeniske vitenskapsmann. I kraft av å være det mottok han betydelige deler av de bidrag som Rockefeller-stiftelsen ga til dansk rasebiologisk forskning etter at Danmark som det første europeiske land fikk sin steriliseringslov i 1929. I 1932 fikk han et stipend for å studere ved Cold Spring Harbor, Long Island, det ledende amerikanske institutt for eugenisk forskning fra starten i 1904. Carnegie Institution var dets økonomiske garantist og Davenport dets leder.

Tre år seinere fikk for øvrig Indiana, som første stat i USA, sin steriliseringslov (Black, 2003, s. 67). Kemp fikk et nytt stipend i 1934, og han var åpenbart en mann Rockefeller–stiftelsen investerte i for å utvikle en mer kultivert eugenisk vitenskap enn den som hadde preget tiårene forut med sin mer rasistiske retorikk.

I en Rockefeller-rapport forklarte de tilliten til Kemp slik:

”Rasebiologien lider i dag sterkt under dens sammenblanding med politiske dogmer og offensiv påvirkning (political dogmas and drives). Dr. Kemp er i kraft av sin personlighet og yrkeserfaring så frigjort fra dette som mulig”. (Black, 2003, s.244).

Det var det beste skussmål å få for en medisinsk forsker. Det var altså ingen grunn til å beskylde Kemp for å ha en dagsorden som kunne forveksles med den nazistiske rasehygiene, like lite som noen for eksempel ville finne på å beskylde våre egen Johan Scharffenberg for medløperi med nazistene på grunn av han sterke engasjement for å få vedtatt den norske Sterilisasjonsloven av 1934.

Ikke desto mindre satt Tage Kemp i sin posisjon som sakkyndig for den danske sosialminister med enorm makt over en rekke enkeltskjebner når det kom til spørsmålet om sterilisering. Sånn sett innehadde han en posisjon som trolig var å oppfatte som en modell for Ole B. Munchs rolle som overlege og statens konsulent i åndssvakesaker.

Lene Koch, den danske forsker som har gått dypest inn i sitt lands sterilisasjonspraksis, skriver i boka om ”Tvangssterilisasjon” i Danmark om både Hans Otto Wildenskov og Tage Kemp, leger som hadde hatt og skulle få en betydelig innflytelse på norsk åndssvakeomsorgs utforming ved krigens slutt.

Koch mener det er bemerkelsesverdig at verken Wildenskov eller andre sentrale talsmenn for sterilisasjonssaken blant leger på 1930-tallet beskjeftiget seg med spørsmålet om den eugeniske – dvs den rasehygieniske eller raseforbedrende – effekt av sterilisering i deres undersøkelser av det Koch kaller ”åndssvaghedens arvelighedsforhold”. Hun viser til den internasjonale debatt som pågikk omkring dette kontroversielle tema på trettitallet. Først ved Tage Kemps inntreden i debatten i 1951 hevder Koch at ”eugenikkens eventuelle effekt i fremtiden for alvor blev taget op af fagfolk”.

Kemp undersøkte da hvilken effekt sterilisering hadde ”hvis den åndssvaghed, der var tale om, skyldtes et recessivt gen (dvs et ikke-dominant gen, min anm.), og nåede fra denne antagelse frem til, at hvis man fortsatte med en sterilisasjonshyppighed som den, der blev praktiseret omkring 1950, ville man i løbet af få generationer opnå en betydelig reduktion af de åndssvages antal.

At man for at opnå denne effekt samtidig måtte sterilisere en hel del åndssvage, hvis afkom ikke ville være belastet med arvelig åndssvaghed, fordi det ikke var muligt at sondre mellem de arveligt belastede og de ikke arveligt belastede fænotyper (framtoningstype, min anm.), nævnte ikke Kemp i denne sammenhæng.

Kemps beregninger byggede i betydelig grad på teoretiske forudsætninger for sterilisationsvirksomheden; det var således ikke påvist, at åndssvaghed skyldtes et recessivt gen. Selv om han ikke fandt dokumentation for, at sterilisation havde reduceret forekomsten af åndssvaghed i befolkningen, konkluderede han dog i sterilisationspolitikkens favør” (Koch, 2000, s.265-66). Et annet sted skriver Koch at Kemp beskjeftiget seg med sterilisasjonens eugeniske effekt – som han fant at bidro til å bedre befolkningskvaliteten. Men han følte ingen trang til å ”skaffe empirisk belegg for åndssvaghedens udbredelse i normalbefolkningen som grunnlag for vurderingen”, legger hun lakonisk til (Koch, 2000, s. 271). Og Koch beskriver også det dilemma Kemp befant seg i mellom på den ene side å anerkjenne den genetiske eugenikkens bestrebelser på mer presist å avdekke de forskjellige ”arvelige lidelsers arvegang for at kunne identificere de belastede individer. På den anden side var han som alle praktikere henvist til at arbejde i en virkelighed, hvor arvegangen for de fleste lidelser, herunder åndssvaghed, ikke var kendt”.

Det tema Lene Koch kretser rundt her, var den ene sida av det sentrale spørsmål omkring sterilisasjonens effekt, nemlig dens eventuelle bidrag til å begrense åndssvakhet eller andre ”defekter” gjennom arv. Men steriliseringspolitikken hadde også en mye mer pragmatisk hensikt: Hvordan medvirke til at barn ikke ble satt til verden under sosiale omstendigheter som var mot alle odds for en gunstig oppvekst. Virkeligheten på 1930-tallet, da de fleste land vedtok sine steriliseringslover, var at fattigdom, kombinert med både mangel på prevensjon og hjelpetiltak, skapte uoverstigelige samfunnsmessige problemer i tider med stor arbeidsløshet og kamp om sparsomme offentlige ressurser. Denne situasjonen varte ved til et stykke inn i etterkrigstida, og det er i lys av dette en må se den andre posisjonen i steriliseringsdebatten, nemlig den sosialt begrunnete sterilisering.
kilde

1919 – Stortinget vedtok å kjøpe tomt i Geitmyrsveien for å bygge et folkehelseinstitutt

Kort tid etter at Medisinalstyrelsens laboratorium ble opprettet i 1916, ble det klart at det ikke var plass til å drive alle aktivitetene i de daværende lokalene. I 1919 vedtok Stortinget å kjøpe en tomt i Geitmyrsveien for å reise et bygg med moderne og romslige laboratorier.

Norge var imidlertid et av de fattigste landene i Europa på den tiden. Bare Albania var fattigere. Staten hadde ikke råd til å bygge annet enn en stall og et lite hus for dyrepasserne. Tomten lå brakk i mange år, og de ambisiøse planene om en moderne laboratoriebygning ble ikke realisert før Rockefeller Foundation donerte en million kroner til den norske stat i slutten av 1920-årene.

Donasjonen hadde en viktig betingelse: Den norske stat måtte binde seg til å finansiere permanent drift av et nasjonalt folkehelseinstitutt. Plaketten med inskripsjonen om samarbeidet mellom Rockefeller Foundation og den norske stat finnes fortsatt på hjørnet av Folkehelseinstituttets gamle hovedbygning, som nå er erklært verneverdig. kilde

Hjernekontroll eksperimenter på Gaustad sykehus og i Norge :Utredning fra kommisjon oppnevnt ved kongelig resolusjon 5. oktober 2001. Avgitt til Helsedepartementet 17. desember 2003

NOU Norges offentlige utredninger 2003: 33:Granskning av påstander om uetisk medisinsk forskning på mennesker.En granskning av påstander om uetisk medisinsk forskning med LSD, elektroder og radioaktiv stråling på mennesker i Norge i perioden 1945 – 1975.Utredning fra kommisjon oppnevnt ved kongelig resolusjon 5. oktober 2001.Avgitt til Helsedepartementet 17. desember 2003.Rapporten her

Til Helsedepartementet
Ved kongelig resolusjon av 5. oktober 2001 ble det nedsatt en kommisjon
for å granske påstander om uetisk medisinsk forskning på utsatte menneskegrupper i perioden 1945 – 1975 i Norge. Kommisjonen avgir med dette
sin utredning.

Utredningen er enstemmig på alle punkter

Oslo, 17. desember 2003
Kirsti Strøm Bull leder
Siv Kvernmo – Nils Roll-Hansen – Geirmund Unsgård Nina Mår Tapper – Andreas Nordby

Innhold og
kilder her

Hjernekontroll eksperimenter på Gaustad sykehus og i Norge :“Kappløpet om hjernen”

I Norge er det drevet forskning og eksperimenter innenfor hjernekontroll.Tok opp dette i Rikets Tilstand, i et program som ble sendt 22.11.00. Disse eksperimentene ble utført i et nært samarbeid mellom CIA i USA og regjeringen i Norge. På lavere nivå i helsevesenet visste man ikke hva som foregikk.

Overlege Carl Wilhelm Sem-Jacobsen (til venstre) demonstrerer, sammen med sine gjester; direktør, professor Arthur E. Wentz og direktør, ingeniør E. Kaiser (til høyre), den enorme forskjellen på en standard elektroenceghalograf (maskinen i forgrunnen) og den nye transportable type, som overlegen og direktør Kaiser holder i hånden. Overlegen viser også frem en sigaretteske for å markere den nye type “Vesla”`s beskjedene størrelse.

De som var involvert var bla. overlege Carl Wilhelm Sem-Jacobsen, som var aktiv i USA`s romfartsprogram. Sem var en ekspert på flysikkerhet, og hadde nær tilknytning til Kongefamilien. Han arbeidet også for det som var forløperen til CIA; OSS, under 2 verdenskrig. Da Tyskerne kapitulerte fikk OSS kaptein Sem-Jacobsen ansvaret for de Russiske fangeleirene i Troms. Gerhardsen regjeringen og den amerikanske regjeringen støttet forskningslaboratoriene på Gaustad. Ford-stiftelsen sørget for at forskningen kom igang.
-Målet med forskningen var å kontrollere den menneskelige vilje, forteller sjefspsykolog ved Gaustad sykehus, Per J. Isdahl. til TV 2.

“I etterkant av denne Dokumentarfilmen, så har frilansjournalist Gina Rydland skrevet en rapport på bakgrunn av flere intervjuer med mennesker som har blitt utsatt for militær – forskning.Norsk militær har og utøver sammen med norsk psykiatri hjernekontroll mot enkelte norske innbyggere, etter at dere har lest inneholdet ovenfra i denne artikkelen, må det ikke forekomme noen tvil om rapportens innhold, filmen – kappløp med hjernen beviser alt.”KLDE":www.irpt.info/rapport_kem.html

*Her kommer en rekke overskrift tekster med linker.Det er mange som er berørt av Nazistene her i landet og det er mange forbund og enkelt personer som har sine måter å fortelle om lovbruddene og om forbryterne på.De tilhører det samme edderkoppnettverket, ofte er de uviten selv om disse ovgrepene som de er en del av – du kan være en fersk psykolog,sykepleier,lege OSV.

Psykiateren selv som ofte er satt som den ansvarlige kan ofte være en utlending-stråmann, de som jobber for lenge i dette gamet er styrt av demoner eller er demonisk selv, få er de som gjør andre godt i psykiatrien, å være agent eller borger innen Matrix – systemet er ikke verre enn å kjempe imot det, slik er universets språk, det kan være DEG SOM TORTURER NESTE GANG.

Du kan se deres såkalte ondskap i øynene, de liker ikke selv å bli sett inn i sitt speil, de lever av mørkets energier – De tilhører den gruppe menneske som ikke ønsker andre vel. I dag foregår en enorm utskiftning av personell innen psykiatri, vi vil få oppleve bedre ting, men husk at de som produserer læren om livet gjennom pengesystemet har sin Agenda, og studentene vil bære preg av dette, de sitter jo tross alt med et stykke papir på at deres kunnskap er livets og trets rette frukter.*

Dette er skrevet av en sosionom og hjelpepleier, en mann som har arbeidet mange år på sykehus, på sykehjem og som også har värt sosialabeider på gatenivå i over 15 år. Har også arbeidet mange år i psykiatrien.

Hva jeg ikke visste da jeg arbeidet med psykiatriske pasienter, var at Norge, i likhet med mange andre land, har benyttet seg av veldig umenneskelige og uetiske metoder for å passivisere mennesker. Teknologien omkring dette er etterhvert veldig gammel, den ble til lenge för krigen. Under krigen, var Tyskland den sterkeste representanten for utbyggingen av et “overvåkingssystem”, som de kalte det, men allerede da, visste de at denne teknologien kunne benyttes til å manipulere mennesker, og også “forandre” menneskers adferd.Les mer her

- Okkupasjonsberedskap, tidligere «Stay behind» – utbryter-grupper fra det tidligere kriminelle nettverket Stay Behind Les her

Catholic Investigative Agency : The Rockefeller Foundation

JAN GRANSKOGLI ETT OFFER FOR MAKTPSYKOPATER I STAT OG KOMMUNE Av HULKs leder Lise T. Slembe


Historien starter når Jan Granskogli befant seg på Rønvika, i Bodø under Nordlandssykehuset sin varetekt.Stedet var tidligere NPS, Nordland psykiatriske sykehus.* Der satt han delevis innesperret uten aktiv behandlig i 4,5 år. Dette kalles for frihetsberøvelse ? 5.3 Frihetsberøvelse.

Les hele artikelen:Jan Granskogli sin Boligfinansierings kamp(1) : 2 år “strandfast” i ei campinghyttaVed å trykke her Historien er om en manns lange kamp mot maktpsykopaters bevisste maktovergrep ved årlang trakkasering, personforfølgelse og personforfølgelse! Lytt til dette you tube opptaket og forstå hvordan autoriteteter innen stat og kommune og psykiatri kan gjøre folk evigvarende syke!

OBS-OBS Denn artikkelen vil bli oppdatert kontunierlig frem til førstkommende fredag.Husk å kopier samt spre stoffet.

  • * Nyttig lesestoff rundt det tidligere forbryterkartellet Stay Behind, korrekt betegnelse i dag er utbryter grupper fra det tidligere Stay Behind.**

Innledning:“Stay behind selskapet Nortura sin historie & deres forbrytelse mot jorda & menneskeheten”(1)Les her

Bye, Ronald og Finn Sjue 1995, Norges hemmelige hær. Historien om Stay Behind. Oslo: Les her

Det er utbryter-grupper fra det tidligere kriminelle nettverket Stay Behind, som har kontrollen over Norsk Psykiatri i dag.
Psykiatriens Historie. Er en reise fra oldtid til højmiddelalder inn til våre dager.

Det var Den SATANISTISKE ROMERSK-KATOLSKE KIRKE
som startet samt legitimerte bruken av tvang på anderledes tenkende mennesker.

  • Ordet gal Ordet gal kendes fra oldnordisk som “galr” (substantiv) eller “galder” (verbum) i betydningen “at skrige”. Det er det samme ord, som vi har i hanegal.*
  • Men over til dagens psykiatri, hvilke krefter er det egentlig som styrer disse demonske statelige bedriftene som offiselt er der får å hjelpe mennesker i nød men som også har bedrevet de mest jævligste eksperimenter mot Norges befolkning inntil dags dato?*
  • Etter valget i 1945 ble Milorgleder Jens Chr. Hauge utnevnt til forsvarsminister. Motdagisten Wilhelm Evang, bror av Karl Evang, ble utnevnt til leder av den militære E-tjenesten. Hauge og Evang tok etter hvert styringen med oppbygging av “Stay Behind”. *

Lise Tollefsen Slembe:"Etter mitt syn ser jeg på de fleste psykiatere som ufølsomme og kalde skapninger som umulig kan være noe annet en mindkonrollert, d.v.s hjernevasket til å bruke mesteparten av deres tid til å fantasere ut nye diagnoser og eksprimentere med medisiner og andre torturmetoder på et stort antall mennesker. Og her i landet har de atter en gang vunnet tillit hos norske dommere og denne korrupte regjeringen for å kunne forts….Se Psychiatry’s Bible – DSM – Leonard Frank Anti-psychiatry her

Vi skal nå ta en rask titt i forholdet mellom en av tidenes mest kjente og anerkjente hjerneforsker og psykiater nemelig avdøde Karl Evang og hans bror Villhelm Evang som ledet Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjenneste i 20 år.

I Norge tok forsvarsminister Jens Chr. Hauge initiativ til opprettelsen av slike grupper i 1948. Da hadde allerede etterretningssjef Vilhelm Evang en tid arbeidet med planer om et nettverk av radiostasjoner for samme formål. Et samarbeid mellom Norge, Storbritannia og USA ble etablert omkring 1950, og det ble opprettet en rekke Stay behind-grupper med rent militære oppdrag underlagt Forsvarets etterretningstjeneste.kilde og les mer

Vilhelm Evang ledet Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste i 20 år og bygde ut tjenesten under den “kalde krigen”. Hans lederstil og hans ikke-militære bakgrunn gav opphav til samarbeidsproblemer, som toppet seg i forbindelse med en spionsak 1966, og endte med at Evang ble forflyttet.

I den første tiden etter krigen var han sjef for avdelingen “Adm.T.P.” (administrasjon av tysk personell), men fra 1. mai 1946 ble han sjef for etterretnings- og sikkerhetstjenesten i Forsvaret.

Evang bygde i sin lange periode som etterretningssjef opp den norske tjenesten fra et nivå med om lag 80 ansatte og et budsjett på en million kroner til bortimot 1000 ansatte og et budsjett på 70 millioner.

Mange offiserer hadde vanskelig for å akseptere at en mann uten militær bakgrunn og utdanning hadde militær grad og satt som sjef for en spesialstab som var mange ganger større enn den stab som E-staben formelt var en del av.
seiglivet.

Etter hvert gikk både utviklingen innad i staben og i forholdet til forsvarsledelsen i retning av en utskiftning av lederen for etterretningstjenesten gjennom nærmere 20 år. kilde og les mer her

Karl Evang var lege og sosialpolitiker, han var helsedirektør fra 1938 til 1972 og spilte en fremtredende rolle i internasjonalt helsearbeid.

Da Evang 1926 trådte inn i den tette gruppen rundt Erling Falk, den karismatiske lederen av Mot Dag, hadde han studert medisin i to år – lenge nok til å bli lagt merke til som potensiell preseterist.

Målsettingene ble å sikre varig fred og skape et sosialistisk samfunn. Mot Dag var stiftet fire år før Evang meldte seg inn, og var inntil 1925 tilknyttet Arbeiderpartiet, deretter i to år Norges kommunistiske parti, og fungerte frem mot oppløsningen 1935 som uavhengig organisasjon – med Det norske Studentersamfund som arena. Om ikke annet var motdagistene revolusjonære i ord.

Han utførte selv illegale aborter, drev et omfattende opplysningsarbeid i Arbeidermagasinets legespalte, holdt foredrag og var redaktør og medforfatter av Populært Tidsskrift for Seksuell Oplysning.

Mens Evang satt i fengsel, brukte han tiden til å studere sosialmedisinske skrifter, i første rekke Alfred Grotjans Soziale Pathologie. Doktrinen ble at “all sykdom intet annet er enn forhold, forholdet mellem det syke menneske på den ene side og det sykdomsfremkallende agens, den skadelige innflytelse på den annen”.

Evang forstod hva det betydde å ha makt. Allerede som 23-åring hadde han inntatt følgende realistiske posisjon: “Det som ikke repræsenterer nogen magt, er dødt.” 1936 nedsatte Socialistiske lægers forening, med Evang som leder, en komité som skulle vurdere den sentrale helseadministrasjonen. To år senere kom innstillingen. Den stadfestet at helsevesenet fungerte for dårlig til at Norge klarte å utnytte legevitenskapens store fremskritt. Komiteen krevde offentlig ansvar, sentral styring og flere fagfolk (leger) i administrative stillinger. Fremfor alt gjaldt det å integrere det eksterne fagdirektorat og Sosialdepartementets medisinalavdeling – innenfor departementets vegger. Slike målsettinger traff kjernen i Arbeiderpartiets ideologi. Partiet oppnådde sin store valgseier ved stortingsvalget 1933, og 1935 kunne Johan Nygaardsvold danne regjering. Samme år ble Mot Dag oppløst, og sammen med de fleste motdagistene vendte Evang tilbake til moderpartiet. Veien lå åpen for karrierer. Sigurd Hoel oppsummerte noen år senere: “Aldri har en så liten gruppe i løpet av så kort tid sikret seg så mange ledende stillinger.” Stillingen som medisinaldirektør ble ledig 1938. Evang søkte, og han fikk den.

Vårdagene 1940 fulgte Evang med regjeringen under retretten, som endte i London. Der gikk eksilregjeringen med på at helsedirektøren som en midlertidig ordning tok over de oppgavene som hadde sortert under Medisinalavdelingen. Fra hovedsetet i Kingston House bygde Evang opp et direktorat som administrerte helsetjenestene for nordmenn rundt om i verden. I tillegg oppholdt han seg mye i USA, der direktoratet hadde en underavdeling. Virksomheten brakte ham i kontakt med medisinske fagmiljøer, og han hentet – i likhet med flere politikere – impulser fra britisk sosiallovgivning.

Etter hjemkomsten 1945 ble ordningen med et departementsinternt direktorat gjort permanent. Fra da av gikk planstyre og profesjonsmakt hånd i hånd. Evang hadde store mål. Helsevesenet skulle styres av den medisinske ekspertisen på grunnlag av vide fullmakter: “Etter hvert som samfunnene […] blir ‘teknikalisert’, vil nødvendigvis en rekke avgjørelser måtte løftes ut av den politiske sfære og føres over til fagfolkene.” Evang fikk de nødvendige fullmakter, og som helsedirektør i Sosialdepartementet forente han stillingene som direktoratsleder og ekspedisjonssjef, og kunne selv legge forslag til lover og bevilgninger frem for sosialministeren. Internt ble direktoratet organisert i kontorer med spesialiserte oppgaver: psykiatri, hygiene, tuberkulose, sykehus, foruten apotek-, tannlege- og et budsjett- og personalkontor.

Evang førte en bevisst personalpolitikk, og rekrutterte “overleger” (ikke byråsjefer) til å lede de kontorene der det falt naturlig å ha en lege. Overlegene ble håndplukket, uten hensyn til ansiennitet og partitilhørighet; kun faglige og administrative kvaliteter telte.

Direktoratet utgjorde toppen i en hierarkisk organisasjon som hadde forgreninger til institusjoner, fylker og kommuner, og videre ned til sykehusrådene på fylkesnivå og til de lokale helserådene, der distriktslegene møtte i kraft av sine embeter.

Administrativt oppnådde Evang nær sagt alt han bad om. Mye ble også utrettet innenfor kurativ og forebyggende medisin. Det ble bygd flere store sykehus – fylt med et velutdannet helsepersonell og det beste innen medisinsk teknologi.

I desember 1950 holdt han et radioforedrag med tittelen Skjebnesvanger forenkling, der han advarte mot at konflikten i Korea kunne lede til en ny verdenskrig med USA og Kina som hovedaktører. I Norge, hevdet han, var opinionen ført bak lyset gjennom systematiske løgner. Kritikken var myntet på den USA-lojale ledelsen i Arbeiderpartiet. Fra nå av ble Evang anfører i kampen mot norsk NATO-medlemskap, og han var med og startet ukeavisen Orientering. Målet var at Norge skulle holde seg unna all blokkpolitikk. Senere ble han en av anførerne mot norsk EF-medlemskap. Opposisjonen hans var stort sett avgrenset til å gjelde utenrikspolitiske spørsmål. Først 1973, etter at han hadde gått av som helsedirektør, meldte han seg inn i SV. Han var tilbake der han startet – i reservasjonsløs opposisjon til Arbeiderpartiet. Han støttet også frigjøringskamper i gamle koloniområder, og han gjorde i det hele tatt en stor innsats – ikke minst gjennom WHO – for fattige land. Fra 1953 var han en av de ledende bak Kerala-prosjektet i India.

Ingen kan si sikkert om Karl Evang døde som en bitter mann, langt mindre om hjernen til det siste klang av metall. 1976 ble han rammet av slag, med påfølgende afasi, og mistet evnen til å kommunisere verbalt med omverdenen. Han døde 1981.

kilde og les mer her

Som vi ser, har vi to brødre som har ett godt fotfeste innenfor det nye maktsenteret rundt Arbeiderpartiet, like etter krigen.Får å vite samt forstå hvordan disse to sammen skal ha sammerbeidet på tvers av psykiatri og etterreting, må man helst ha lest boka, Norges hemmelige hær, historien om Stay Bhind av Ronald Bye og Finn Skjule.Denne boka er ikke lengre i salg hos norske bokhandlere, men spør etter den hos ditt biblotek og du vil få lånt den.