Viser arkivet for stikkord tvang

JAN GRANSKOGLI ETT OFFER FOR MAKTPSYKOPATER I STAT OG KOMMUNE Av HULKs leder Lise T. Slembe


Historien starter når Jan Granskogli befant seg på Rønvika, i Bodø under Nordlandssykehuset sin varetekt.Stedet var tidligere NPS, Nordland psykiatriske sykehus.* Der satt han delevis innesperret uten aktiv behandlig i 4,5 år. Dette kalles for frihetsberøvelse ? 5.3 Frihetsberøvelse.

Les hele artikelen:Jan Granskogli sin Boligfinansierings kamp(1) : 2 år “strandfast” i ei campinghyttaVed å trykke her Historien er om en manns lange kamp mot maktpsykopaters bevisste maktovergrep ved årlang trakkasering, personforfølgelse og personforfølgelse! Lytt til dette you tube opptaket og forstå hvordan autoriteteter innen stat og kommune og psykiatri kan gjøre folk evigvarende syke!

OBS-OBS Denn artikkelen vil bli oppdatert kontunierlig frem til førstkommende fredag.Husk å kopier samt spre stoffet.

  • * Nyttig lesestoff rundt det tidligere forbryterkartellet Stay Behind, korrekt betegnelse i dag er utbryter grupper fra det tidligere Stay Behind.**

Innledning:“Stay behind selskapet Nortura sin historie & deres forbrytelse mot jorda & menneskeheten”(1)Les her

Bye, Ronald og Finn Sjue 1995, Norges hemmelige hær. Historien om Stay Behind. Oslo: Les her

Det er utbryter-grupper fra det tidligere kriminelle nettverket Stay Behind, som har kontrollen over Norsk Psykiatri i dag.
Psykiatriens Historie. Er en reise fra oldtid til højmiddelalder inn til våre dager.

Det var Den SATANISTISKE ROMERSK-KATOLSKE KIRKE
som startet samt legitimerte bruken av tvang på anderledes tenkende mennesker.

  • Ordet gal Ordet gal kendes fra oldnordisk som “galr” (substantiv) eller “galder” (verbum) i betydningen “at skrige”. Det er det samme ord, som vi har i hanegal.*
  • Men over til dagens psykiatri, hvilke krefter er det egentlig som styrer disse demonske statelige bedriftene som offiselt er der får å hjelpe mennesker i nød men som også har bedrevet de mest jævligste eksperimenter mot Norges befolkning inntil dags dato?*
  • Etter valget i 1945 ble Milorgleder Jens Chr. Hauge utnevnt til forsvarsminister. Motdagisten Wilhelm Evang, bror av Karl Evang, ble utnevnt til leder av den militære E-tjenesten. Hauge og Evang tok etter hvert styringen med oppbygging av “Stay Behind”. *

Lise Tollefsen Slembe:"Etter mitt syn ser jeg på de fleste psykiatere som ufølsomme og kalde skapninger som umulig kan være noe annet en mindkonrollert, d.v.s hjernevasket til å bruke mesteparten av deres tid til å fantasere ut nye diagnoser og eksprimentere med medisiner og andre torturmetoder på et stort antall mennesker. Og her i landet har de atter en gang vunnet tillit hos norske dommere og denne korrupte regjeringen for å kunne forts….Se Psychiatry’s Bible – DSM – Leonard Frank Anti-psychiatry her

Vi skal nå ta en rask titt i forholdet mellom en av tidenes mest kjente og anerkjente hjerneforsker og psykiater nemelig avdøde Karl Evang og hans bror Villhelm Evang som ledet Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjenneste i 20 år.

I Norge tok forsvarsminister Jens Chr. Hauge initiativ til opprettelsen av slike grupper i 1948. Da hadde allerede etterretningssjef Vilhelm Evang en tid arbeidet med planer om et nettverk av radiostasjoner for samme formål. Et samarbeid mellom Norge, Storbritannia og USA ble etablert omkring 1950, og det ble opprettet en rekke Stay behind-grupper med rent militære oppdrag underlagt Forsvarets etterretningstjeneste.kilde og les mer

Vilhelm Evang ledet Forsvarets etterretnings- og sikkerhetstjeneste i 20 år og bygde ut tjenesten under den “kalde krigen”. Hans lederstil og hans ikke-militære bakgrunn gav opphav til samarbeidsproblemer, som toppet seg i forbindelse med en spionsak 1966, og endte med at Evang ble forflyttet.

I den første tiden etter krigen var han sjef for avdelingen “Adm.T.P.” (administrasjon av tysk personell), men fra 1. mai 1946 ble han sjef for etterretnings- og sikkerhetstjenesten i Forsvaret.

Evang bygde i sin lange periode som etterretningssjef opp den norske tjenesten fra et nivå med om lag 80 ansatte og et budsjett på en million kroner til bortimot 1000 ansatte og et budsjett på 70 millioner.

Mange offiserer hadde vanskelig for å akseptere at en mann uten militær bakgrunn og utdanning hadde militær grad og satt som sjef for en spesialstab som var mange ganger større enn den stab som E-staben formelt var en del av.
seiglivet.

Etter hvert gikk både utviklingen innad i staben og i forholdet til forsvarsledelsen i retning av en utskiftning av lederen for etterretningstjenesten gjennom nærmere 20 år. kilde og les mer her

Karl Evang var lege og sosialpolitiker, han var helsedirektør fra 1938 til 1972 og spilte en fremtredende rolle i internasjonalt helsearbeid.

Da Evang 1926 trådte inn i den tette gruppen rundt Erling Falk, den karismatiske lederen av Mot Dag, hadde han studert medisin i to år – lenge nok til å bli lagt merke til som potensiell preseterist.

Målsettingene ble å sikre varig fred og skape et sosialistisk samfunn. Mot Dag var stiftet fire år før Evang meldte seg inn, og var inntil 1925 tilknyttet Arbeiderpartiet, deretter i to år Norges kommunistiske parti, og fungerte frem mot oppløsningen 1935 som uavhengig organisasjon – med Det norske Studentersamfund som arena. Om ikke annet var motdagistene revolusjonære i ord.

Han utførte selv illegale aborter, drev et omfattende opplysningsarbeid i Arbeidermagasinets legespalte, holdt foredrag og var redaktør og medforfatter av Populært Tidsskrift for Seksuell Oplysning.

Mens Evang satt i fengsel, brukte han tiden til å studere sosialmedisinske skrifter, i første rekke Alfred Grotjans Soziale Pathologie. Doktrinen ble at “all sykdom intet annet er enn forhold, forholdet mellem det syke menneske på den ene side og det sykdomsfremkallende agens, den skadelige innflytelse på den annen”.

Evang forstod hva det betydde å ha makt. Allerede som 23-åring hadde han inntatt følgende realistiske posisjon: “Det som ikke repræsenterer nogen magt, er dødt.” 1936 nedsatte Socialistiske lægers forening, med Evang som leder, en komité som skulle vurdere den sentrale helseadministrasjonen. To år senere kom innstillingen. Den stadfestet at helsevesenet fungerte for dårlig til at Norge klarte å utnytte legevitenskapens store fremskritt. Komiteen krevde offentlig ansvar, sentral styring og flere fagfolk (leger) i administrative stillinger. Fremfor alt gjaldt det å integrere det eksterne fagdirektorat og Sosialdepartementets medisinalavdeling – innenfor departementets vegger. Slike målsettinger traff kjernen i Arbeiderpartiets ideologi. Partiet oppnådde sin store valgseier ved stortingsvalget 1933, og 1935 kunne Johan Nygaardsvold danne regjering. Samme år ble Mot Dag oppløst, og sammen med de fleste motdagistene vendte Evang tilbake til moderpartiet. Veien lå åpen for karrierer. Sigurd Hoel oppsummerte noen år senere: “Aldri har en så liten gruppe i løpet av så kort tid sikret seg så mange ledende stillinger.” Stillingen som medisinaldirektør ble ledig 1938. Evang søkte, og han fikk den.

Vårdagene 1940 fulgte Evang med regjeringen under retretten, som endte i London. Der gikk eksilregjeringen med på at helsedirektøren som en midlertidig ordning tok over de oppgavene som hadde sortert under Medisinalavdelingen. Fra hovedsetet i Kingston House bygde Evang opp et direktorat som administrerte helsetjenestene for nordmenn rundt om i verden. I tillegg oppholdt han seg mye i USA, der direktoratet hadde en underavdeling. Virksomheten brakte ham i kontakt med medisinske fagmiljøer, og han hentet – i likhet med flere politikere – impulser fra britisk sosiallovgivning.

Etter hjemkomsten 1945 ble ordningen med et departementsinternt direktorat gjort permanent. Fra da av gikk planstyre og profesjonsmakt hånd i hånd. Evang hadde store mål. Helsevesenet skulle styres av den medisinske ekspertisen på grunnlag av vide fullmakter: “Etter hvert som samfunnene […] blir ‘teknikalisert’, vil nødvendigvis en rekke avgjørelser måtte løftes ut av den politiske sfære og føres over til fagfolkene.” Evang fikk de nødvendige fullmakter, og som helsedirektør i Sosialdepartementet forente han stillingene som direktoratsleder og ekspedisjonssjef, og kunne selv legge forslag til lover og bevilgninger frem for sosialministeren. Internt ble direktoratet organisert i kontorer med spesialiserte oppgaver: psykiatri, hygiene, tuberkulose, sykehus, foruten apotek-, tannlege- og et budsjett- og personalkontor.

Evang førte en bevisst personalpolitikk, og rekrutterte “overleger” (ikke byråsjefer) til å lede de kontorene der det falt naturlig å ha en lege. Overlegene ble håndplukket, uten hensyn til ansiennitet og partitilhørighet; kun faglige og administrative kvaliteter telte.

Direktoratet utgjorde toppen i en hierarkisk organisasjon som hadde forgreninger til institusjoner, fylker og kommuner, og videre ned til sykehusrådene på fylkesnivå og til de lokale helserådene, der distriktslegene møtte i kraft av sine embeter.

Administrativt oppnådde Evang nær sagt alt han bad om. Mye ble også utrettet innenfor kurativ og forebyggende medisin. Det ble bygd flere store sykehus – fylt med et velutdannet helsepersonell og det beste innen medisinsk teknologi.

I desember 1950 holdt han et radioforedrag med tittelen Skjebnesvanger forenkling, der han advarte mot at konflikten i Korea kunne lede til en ny verdenskrig med USA og Kina som hovedaktører. I Norge, hevdet han, var opinionen ført bak lyset gjennom systematiske løgner. Kritikken var myntet på den USA-lojale ledelsen i Arbeiderpartiet. Fra nå av ble Evang anfører i kampen mot norsk NATO-medlemskap, og han var med og startet ukeavisen Orientering. Målet var at Norge skulle holde seg unna all blokkpolitikk. Senere ble han en av anførerne mot norsk EF-medlemskap. Opposisjonen hans var stort sett avgrenset til å gjelde utenrikspolitiske spørsmål. Først 1973, etter at han hadde gått av som helsedirektør, meldte han seg inn i SV. Han var tilbake der han startet – i reservasjonsløs opposisjon til Arbeiderpartiet. Han støttet også frigjøringskamper i gamle koloniområder, og han gjorde i det hele tatt en stor innsats – ikke minst gjennom WHO – for fattige land. Fra 1953 var han en av de ledende bak Kerala-prosjektet i India.

Ingen kan si sikkert om Karl Evang døde som en bitter mann, langt mindre om hjernen til det siste klang av metall. 1976 ble han rammet av slag, med påfølgende afasi, og mistet evnen til å kommunisere verbalt med omverdenen. Han døde 1981.

kilde og les mer her

Som vi ser, har vi to brødre som har ett godt fotfeste innenfor det nye maktsenteret rundt Arbeiderpartiet, like etter krigen.Får å vite samt forstå hvordan disse to sammen skal ha sammerbeidet på tvers av psykiatri og etterreting, må man helst ha lest boka, Norges hemmelige hær, historien om Stay Bhind av Ronald Bye og Finn Skjule.Denne boka er ikke lengre i salg hos norske bokhandlere, men spør etter den hos ditt biblotek og du vil få lånt den.

STOPP PSYKIATRISK TVANGSMEDISNERING! Del 1

Dette lydopptaket er et interjuv/møte med en ung kvinne og offer av psykiatrisk tvangsmedisinering og feilbehandling gjennom en årrekke. I dette interjuvet forteller den unge gråtende sitt ønske om å få slippe ut av medisin-tvangen og institusjonen hun har bodd på i nærmere 15 år.Intervjuet av Lise Tollefsen Slembe

Lytt OG se opptaket HER

Kilde HULK.NO

Her er en rekke bøker + bokomtaler som omtaler dette emnet………..

Nornens beretning av Synnøve Fjellbakk Taftø 2008
Kjøp og les sammendrag HER

Skolerett Historien om Arnold Juklerød av Thore Lie
Kjøp og les sammendrag HER

“Alt du ikke får vite om ADHD og Ritalin”
Kjøp og les sammendrag HER

Dødelige Bivirkninger Bekjennelser fra en Legemiddel-Direktør
Kjøp og les sammendrag HER

Hva legevitenskapen ikke vil du skal vite
Kjøp og les sammendrag HER

I Norge er det drevet forskning og eksperimenter innenfor hjernekontroll.(Se filmen her TV2 )tok opp dette i Rikets Tilstand, i et program som ble sendt 22.11.00. Disse eksperimentene ble utført i et nært samarbeid mellom CIA i USA og regjeringen i Norge. På lavere nivå i helsevesenet visste man ikke hva som foregikk.

Overlege Carl Wilhelm Sem-Jacobsen (til venstre) demonstrerer, sammen med sine gjester; direktør, professor Arthur E. Wentz og direktør, ingeniør E. Kaiser (til høyre), den enorme forskjellen på en standard elektroenceghalograf (maskinen i forgrunnen) og den nye transportable type, som overlegen og direktør Kaiser holder i hånden. Overlegen viser også frem en sigaretteske for å markere den nye type “Vesla”`s beskjedene størrelse.

De som var involvert var bla. overlege Carl Wilhelm Sem-Jacobsen, som var aktiv i USA`s romfartsprogram. Sem var en ekspert på flysikkerhet, og hadde nær tilknytning til Kongefamilien. Han arbeidet også for det som var forløperen til CIA; OSS, under 2 verdenskrig. Da Tyskerne kapitulerte fikk OSS kaptein Sem-Jacobsen ansvaret for de Russiske fangeleirene i Troms. Gerhardsen regjeringen og den amerikanske regjeringen støttet forskningslaboratoriene på Gaustad. Ford-stiftelsen sørget for at forskningen kom igang.
-Målet med forskningen var å kontrollere den menneskelige vilje, forteller sjefspsykolog ved Gaustad sykehus, Per J. Isdahl. til TV 2.

Se dokumentaren HER
Les hele artikkelen HER

Juklerød-saken: Galskap satt i system AV NIELS CHR. GEELMUYDEN((Innledning))

billetekst:Arnold Juklerød: Hans sak er en av de mest interessante eksemplene i vårt århundre på psykiatriens posisjon i det norske samfunnet.Bomber: Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, den såkalte «G-mann», bestående av 43 svært sinnslidende. Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Her ble han slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende – uten å se dagslys.
bombe: Løsningen ble at to politifolk på Gaustads regning døgnkontinuerlig sørget for at pasienten ikke fikk mat eller adgang til toalett.
bomber: Hvis legene et eneste ørlite øyeblikk hadde tatt sine diagnoser alvorlig, så var det et mentalt hjelpetrengende og sjelelig skadet medmenneske som nå lå i en blodpøl på gressplenen deres.*

«Menn med panserdobbelthaker knytter hånd og stamper fot, mens en ensom, blid slovaker lærer hele verden mot», skrev AndrŽ Bjerke i et hyldningsdikt til Alexander Dubcek. Ordene kunne vel så gjerne blitt skrevet om nylig avdøde Arnold Juklerød. De maktet aldri å hjernevaske smilet bort fra hans munn. Efter femogtyve år i diagnosefangenskap var han den samme sindige, milde og hjelpsomme person som alle foreliggende vitnemål tyder på at han var ved tvangsinnleggelsen. Til stor fortvilelse naturlig nok for de mennesker som tok friheten og livet fra ham. De klarte aldri å få ham til å gjøre noe galt, skjønt de gjorde hva de kunne. De tok fra ham barna, hjemmet og arbeidet. De tok fra ham helsen – som han ingengang før hadde hatt problemer med. De tok fra ham alt, for derefter å skrive ham ut til et liv i rennestenen – påklebet diagnosen «farlig sinnssyk». De levnet ham ikke tak over hodet. Endog jernsengen utendørs tok de fra ham. Senere tok de også teltet ham. Midtvinters. De tok fra ham alt – inkludert brillene. De rev ned hans plakater og veggaviser i Velferdsbygget hundre ganger, og skal herunder ha uttrykt høylydte ønsker seg imellom om at han vil forgripe seg, slå noen i ansiktet, øve vold. De gjorde alt som stod i menneskelig makt for å få ham til å gjøre noe galt, til å oppføre seg som en gal. Hvor bittert må det ikke ha vært for overlegene å se med sine egne øyne at «den farlig sinnssyke pasienten» til stadighet ble brukt som barnevakt av venner og kjente.

*
Hvorfor skulle de ikke det? De visste alle meget vel at Arnold Juklerød aldri hadde skadet eller truet med å skade noe menneske. De visste at han aldri var involvert i kontroverser med sine foreldre, søsken eller venner. Både lærere og kamerater husker ham som en usedvanlig vennlig og samarbeidsvillig kar. Gjennom ti år arbeidet han som anleggsarbeider i A/S Ingeniørbygg, senere tre år i Furuholmen og tre år i Veivesenet. I attestene fra sine ulike arbeidsforhold ble han unisont fremstilt som «en stø, stabil, varsom, omtenksom og omgjengelig arbeidsmannn». Arbeidskameratene skildret ham som ytterst fredfull og pålitelig kollega. Hans liv var preget av jevnt arbeid, jevn sparing og lavt forbruk. Juklerøds naboer har erklært at de aldri opplevet ham som egoistisk og selvhevdende. De lærte ham å kjenne som en beskjeden og lite kravfull person. Hans brødre og søstre, svogre og svigerinner, avga 4. juli 1984 en erklæring hvor de fremhevet hans nære og gode kontakt med den nærmeste familie, og hans evne til selvbeherskelse og tålmodighet. Alle som har hatt befatning med Arnold Juklerød i en eller annen sammenheng har simpelthen fremstilt ham som et svært avbalansert, jordnært og robust menneske. Helt inntil han av fullstendig fremmede mennesker en høstdag i 1971 ble karakterisert som lidende av «systematisk oppbygde ukorrigerbare paranoiske vrangforestillinger». En sinnssykdom som man ifølge professor Nils Adolf Retterstøl primært utvikler hvis man fra barnsben har vært et påfallende individ i betydningen overdrevent følsom, selvrettferdig, ærgjerrig, usikker og selvhevdende.
*
Juklerød ble tvangsinnlagt og diagnostisert som paranoid på basis av påståtte vrangforestillinger om skolemyndighetene. Saken var i korthet den at Juklerød i 1968 ble valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø, hvor hans yngste datter skulle begynne. Under sitt arbeid avdekket han en serie lovbrudd fra myndighetenes side. Opprørt skrev han om den lovstridige nedleggelse i avisen, uten å ane at hele 1466 norske barneskoler ble nedlagt i sekstiårene. Hvorav mange trolig ble nedlagt på samme vis, ved at departementet opptrådte som lovgiver, og førte lokale myndigheter såvel som Stortinget bak lyset.

*

Ved ankomsten til Gaustad ble Juklerød undersøkt av professor Ørnulv Ødegaard, mannen som i 1941 introduserte lobotomien i Norge. På innleggelsesdagen skrev Ødegaard at han anså Juklerød for å lide av en «paranoisk sinnslidelse». Dette er den samme Ødegaard som i Nordisk Psykiatrisk Medlemsblad 1949, side 70, tok til orde for at man burde lobotomere kriminelle medlemmer i samfunnet, særlig «de anspendte og dysforiske samfundsfiender». I Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1980, nr. 14, avleverte han et varmt forsvar for russisk psykiatri og herunder da særlig dens behandling av dissidenter. Aksjonsleder Juklerød ble innlagt av en psykiater som syntes det var i orden å erklære politiske dissidenter som sinnssyke. Mere til. Han ble undersøkt og karakterisert som paranoid av den samme Ødegaard som i 1948 fastslo at Knut Hamsun ble paranoid i 1898. Juklerød ble tvangsinnlagt av en psykiater som ville tvangsinnlagt Knut Hamsun mens han skrev «Victoria».

Fra og med søndag 18. mars 1972 ble Juklerød tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Behandlingen resulterte i sterke kramper og lammelser, og fortsatte helt til Juklerød plutselig ble utskrevet fra Gaustad Sykehus 14. juni 1972. Hans tilstand ble karakterisert som «noe bedret». Juklerød selv hadde aldri følt seg så sjaber. Han skalv på hendene. Det hadde han aldri gjort før. Allerede dagen efter var han likevel tilbake i sin jobb som forskallingssnekker i firmaet Ingeniørbygg. Efter noen tid ble han efterspurt ved kraftanleggsarbeidene i Ulvik. Der trengte de ham som skytebas. 22. januar 1973 utstedte lensmannen i Ulvik sprengningsbevis til Juklerød. Lensmannen forhørte seg med firmaet. Firmaet forhørte seg med Gaustad. Der sa man at det var i helt orden å la ham håndtere dynamitt og TNT. Ville man gjort det hvis man i fullt alvor betraktet ham som alvorlig sinnslidende? I alle deler av Juklerøds historie melder dette spørsmål seg med tiltagende gru: Trodde legene virkelig noengang på sine egne diagnoser? Ingeniør Tandberg har senere fortalt at han aldri har hatt en dyktigere skytebas i sin tjeneste. Både hans arbeidsgiver, hans brakkelag og hans hybelvertinne i Ulvik har fastslått at Juklerød oppførte seg upåklagelig. På basis av brev som Juklerød i denne tiden sendte til sin forhenværende kone, ble sprengningspapirene efter ordre fra sjefpsykolog Paul Jan Brudal inndratt av lensmannen 30. mai.

Det var en symbolmettet handling på mange vis. Som vitne i Lagmannsretten i 1987 fortalte Brudal at han i desember 1971 oppfattet selvmordsfaren som betydelig. Brudal må gjennom sine psykologistudier formodes kjent med at menn oftere begår selvmord enn kvinner. Han visste at eldre mennesker, særlig i overgangsalder, hyppigere begår selvmord enn yngre. Han visste at personer som er separert og lever alene, isolert fra sin familie, er betydelig mer selvmordsutsatt enn andre. Han visste at personer med psykiatriske lidelser som har medført behandling, begår selvmord oftere enn noen andre. Han visste at behandling med nevroleptica, medisiner av det slag Juklerød ble tilført mot sin vilje, kan avstedkomme sterkt depressive sinnstilstander. Han visste at alle tilstander som medfører skam- og nederlagsfølelse, så som ufrivillig kontakt med politiet, høyner risikoen for selvmord. Han visste at mennesker som mister sitt arbeid begår selvmord langt oftere enn andre. Antagelig var han også på det rene med at de fleste selvmord i Norge begås i månedene mai og juni. Sjefpsyklog Brudal valgte å la politiet gjøre Arnold Juklerød arbeidsledig 30. mai.

Nå øvet heller ikke denne gang Juklerød vold mot seg selv eller andre. Han forble i Ulvik til 8. mars 1974. Da reiste han over fjellet for å treffe sin datter for første gang på to og et halvt år. Tegnesaker hadde han med, foruten frukt og nykjernet smør fra Røldal. Han hadde meldt sin ankomst, og ble møtt av to lensmannsbetjenter utenfor huset han selv hadde bygget. De fortalte Juklerød at han var fratatt samværsretten, tok gavene fra ham og plasserte ham i arresten. Dagen efter ble Juklerød undersøkt av professor Retterstøl. En mann så gjev til å stille diagnoser at han ikke behøver å treffe de menneskene han diagnostiserer. Retterstøl har offentlig diagnostisert mennesker som døde for mer enn tusen år siden. Han har fortalt Dagbladet at Harald Hårfagre led av fremskreden psykotisk depresjon. Han mener å ha sikre bevis på at Sigurd Jorsalfar led av melankolisk/alkoholiske hallusinasjoner, og som sådan må anses som alvorlig sinnssyk. I boken «Sinnets labyrinter» har professoren fastslått at Håkon Jarl i år 962 pådro seg akutt flyktningepsykose og tilhørende paranoide vrangforestillinger. Det kan ikke råde tvil om at Retterstøl ville tvangsinnlagt alle tre, hvis han hadde muligheten. Nå konstaterte professoren at Arnold Juklerød led av paranoia kverulantis. En sykdom som ifølge overlege Bård Brekke ved Gaustad Sykehus ble innstiftet av den tyske psykiater Emil Kraepelin i mellomkrigstiden.

Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, den såkalte «G-mann», bestående av 43 svært sinnslidende. Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Her ble han slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende – uten å se dagslys. Så fikk han utgangstillatelse noen dager før han igjen ble sperret inne på ubestemt tid, i nye perioder av opptil 215, 206 og 124 døgn.

27. mars 1985 ble Juklerød tvangsutskrevet fra Gaustad, to måneder efter at han i journalen var blitt karakterisert som «sterkt behandlingstrengende». Hvis de ansvarlige leger ved Gaustad på noe tidspunkt virkelig hadde ment at Juklerød var så syk at han representerte en vesentlig fare for andre mennesker, må man grunne over den udåd det var å tvangsutskrive mannen. Eftersom pasienten ikke forlot sykehuset frivillig, brennmerket som «farlig sinnssyk», anmodet sykehusdirektøren politiet om bistand. Politiet avslo naturligvis å yde bistand eftersom henvendelsen gjaldt en strafferettslig utilregnelig person. Løsningen ble at to politifolk på Gaustads regning døgnkontinuerlig sørget for at pasienten ikke fikk mat eller adgang til toalett. Som følge av underernæring pådro han seg 21. mai 1985 blødende mavesår. Han hylte av smerte og kastet opp blod. Ingen av sykehusets 28 leger løftet en finger for å hjelpe ham. Juklerød var ikke lenger ved bevissthet da han til slutt ble hentet og hjulpet av leger fra Ullevål Sykehus.

La oss et øyeblikk anta at Juklerød ble alvorlig sinnslidende i november 1971, og at han fremdeles var det i 1985. På hvilken måte skulle det tilføre overgrepene en høyere etisk karakter at mannen var i dypeste sjelenød, i indre oppløsning, på selvmordets rand. Iblant må man spekulere på hva for slags utgang de faglærde håpet på i Juklerød-saken. Hvis legene et eneste ørlite øyeblikk hadde tatt sine diagnoser alvorlig, så var det et mentalt hjelpetrengende og sjelelig skadet medmenneske som nå lå i en blodpøl på gressplenen deres. Man må ha lov til å tro såpass vel om legene ved Gaustad Sykehus at de innerst inne visste det var et normalt menneske de trakasserte og mishandlet i alle disse årene. Som stortingsmann ge Hovengen informerte sosialministeren om da da sykehusdirektøren i 25 minusgrader 16. desebmer 1985 besluttet å skru av strømtilførselen til varmeovnen i Juklerøds telt: En småbruker ville blitt nektet å holde husdyr hvis vedkommende behandlet dem slik Gaustad behandlet Juklerød.

26. juli 1986 ble Juklerød fraktet til Reitgjerdet Sykehus og innlagt til 12 ukers judisiell observasjon. Efter femten års opphold Gaustad Sykehus skulle nå omsider sakkyndige komme sammen og avgjøre om mannen var alvorlig sinnslidende da han ble innlagt, ble alvorlig sinnslidende under oppholdet, eller hadde vært klinkende normal hele tiden. Til Trondhjem ble han sendt med politieskorte. Hjem ble han sendt alene med fly. Det lovte ikke så verst. Kommisjonen konkluderte da også at det ved innleggelsene i 1971 og 1974 «ikke har vært mulig å finne sikre positive holdepunkter for alvorlig sinnslidelse». Riktignok tok det nesten et år før kommisjonen presenterte erklæringen, og riktignok ble Juklerød i mellomtiden plassert i Oslo Kretsfengsel noen måneder uten dom, siktet for ulovlig opphold på Gaustad. Desto mer gledelig var det for Juklerød å få fastslått av sakkyndige at han var sjelefrisk ved begge innleggelser. Problemet var igrunnen bare at den rettsmedisinsk kommisjon avviste rapporten. En ny kommisjon ble nedsatt. Denne presterte sommeren 1988 å konstatere at man i Juklerøds tilfelle stod overfor «symptomfri sinnssykdom».

Resten av historien må formodes kjent. Juklerød ble boende i en brakke utenfor velferdsbygget. Fredag 19. juni 1992 kastet man Juklerød i glattcelle «av brannsikkerhetsmessige årsaker». Riktignok hadde han aldri forårsaket noe branntilløp, men hvilken rolle spiller vel det. Hvilken rolle spiller noe når man først har stjålet et menneskeliv? Allerede i 1980 forsøkte Retterstøl å overtale departementet til å forby pressedekning av saken. Professoren la seg til den vane å fortelle journalister at de ødela for Juklerød ved å støtte og forsvare ham. Jeg vil til min dødsdag mene at den av oss som forstår et slikt resonnement bør slutte som journalist på dagen. Journalister har mer enn noen andre grunn til å føle seg utfordret at de vedvarende overgrep Juklerød ble utsatt for. Ikke bare var det ved bruk av det skrevne ord aksjonsformannen ble tvangsinnlagt. Det var avdekkende journalistisk stoff, presentert på journalistisk måte i journalistenes fremste medium. Heldigvis fikk Juklerød høsten 1995 oppleve at de sentrale skolemyndigheter innrømmet å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis. Selv ikke da påstandene som i sin tid utgjorde selve tvangsinnleggelsesgrunnlaget offisielt ble erklært sannferdige, opphevet sykehuset sine diagnoser. De fastholdt krenkelsen til hans hjerte stanset torsdag i forrige uke, og vil antagelig heller ikke i døde gi ham noen oppreisning.

Ledelsen ved Gaustad har i alle år hevdet at Juklerød i kraft av sine plakater bidro til undergrave tilliten til behandlingsopplegget. På sine plakater fortalte Juklerød at det er gift pasientene får sprøytet inn i seg. Det er dessverre ingen vrangforestilling. I psykiatrien anvendes noen av de farligste gifter i hele legemiddelinsdustrien. Professor Retterstøl har selv skrevet at grensen mellom behandlingsdose og dødelig dose for enkelte preparaters vedkommende, er ganske liten. Nei, det eneste som virkelig ødelegger tilliten til leger, det er leger som aktivt mishandler og ødelegger levende mennesker.

Meget kan tyde på at Juklerød aldri led av andre sjelelige skader enn dem psykiatrien påførte ham. De faglærde må ha blitt oppriktig forbløffet over hvor lenge aksjonsformannen maktet å holde mennesket i seg oppreist. Til siste stund maktet han det. Retterstøl uttalte i åttiårene ved en anledning at han anså Juklerød for å være «et meget robust menneske». Professoren gav også en annen innrømmelse som i høy grad burde interessere almenheten. Han lot uttale at «det alltid er en kjerne av sannhet i det Juklerød sier». Hva er det Juklerød sa igjen og påny i femogtyve år? At psykiatri er organisert menneskemishandling. Overdrivelse eller ikke. Det holder å vite at kjernen er sann.
KILDE

Tre radioprogrammer i 1986 med Arnold Juklerød

Disse tre programmene (1.5 time + 1 time + 1 time) med nå avdøde Arnold Juklerød ble alle sendt direkte på Radio RV i Trondheim i 1986, da han oppholdt seg på Reitgjerdet “til observasjon” av “psykiatrisk sakkyndige”. Vi inviterte ham i studio, og lot ham fortelle sin egen historie fra start til slutt i program 1 og 2. I program 3 møter han en av sine egne “observatører” til diskusjon: psykiater Njål Madland.
Lytt og vurdér sjøl: var Juklerød sinnssjuk og en fare for sine omgivelser, slik det ble påstått?
Linken ligger nederst på siden som ligger HER

Andre LIGNENDE saker finner du her:

Boka:Nornens beretning av Synnøve Fjellbakk Taftø 2008(1)
HER

Kåre Torvholm saken historien om “stay behind” & fiskemafiaefiskernes pensjons-/trygdeinnbetalinger som forsvant(1)
HER

I Norge er det drevet forskning og eksperimenter innenfor hjernekontroll.(Se filmen her TV2 )tok opp dette i Rikets Tilstand, i et program som ble sendt 22.11.00. Disse eksperimentene ble utført i et nært samarbeid mellom CIA i USA og regjeringen i Norge. På lavere nivå i helsevesenet visste man ikke hva som foregikk.HER