Viser arkivet for stikkord tvangsinnlagt

STOPP PSYKIATRISK TVANGSMEDISNERING! Del 1

Dette lydopptaket er et interjuv/møte med en ung kvinne og offer av psykiatrisk tvangsmedisinering og feilbehandling gjennom en årrekke. I dette interjuvet forteller den unge gråtende sitt ønske om å få slippe ut av medisin-tvangen og institusjonen hun har bodd på i nærmere 15 år.Intervjuet av Lise Tollefsen Slembe

Lytt OG se opptaket HER

Kilde HULK.NO

Her er en rekke bøker + bokomtaler som omtaler dette emnet………..

Nornens beretning av Synnøve Fjellbakk Taftø 2008
Kjøp og les sammendrag HER

Skolerett Historien om Arnold Juklerød av Thore Lie
Kjøp og les sammendrag HER

“Alt du ikke får vite om ADHD og Ritalin”
Kjøp og les sammendrag HER

Dødelige Bivirkninger Bekjennelser fra en Legemiddel-Direktør
Kjøp og les sammendrag HER

Hva legevitenskapen ikke vil du skal vite
Kjøp og les sammendrag HER

I Norge er det drevet forskning og eksperimenter innenfor hjernekontroll.(Se filmen her TV2 )tok opp dette i Rikets Tilstand, i et program som ble sendt 22.11.00. Disse eksperimentene ble utført i et nært samarbeid mellom CIA i USA og regjeringen i Norge. På lavere nivå i helsevesenet visste man ikke hva som foregikk.

Overlege Carl Wilhelm Sem-Jacobsen (til venstre) demonstrerer, sammen med sine gjester; direktør, professor Arthur E. Wentz og direktør, ingeniør E. Kaiser (til høyre), den enorme forskjellen på en standard elektroenceghalograf (maskinen i forgrunnen) og den nye transportable type, som overlegen og direktør Kaiser holder i hånden. Overlegen viser også frem en sigaretteske for å markere den nye type “Vesla”`s beskjedene størrelse.

De som var involvert var bla. overlege Carl Wilhelm Sem-Jacobsen, som var aktiv i USA`s romfartsprogram. Sem var en ekspert på flysikkerhet, og hadde nær tilknytning til Kongefamilien. Han arbeidet også for det som var forløperen til CIA; OSS, under 2 verdenskrig. Da Tyskerne kapitulerte fikk OSS kaptein Sem-Jacobsen ansvaret for de Russiske fangeleirene i Troms. Gerhardsen regjeringen og den amerikanske regjeringen støttet forskningslaboratoriene på Gaustad. Ford-stiftelsen sørget for at forskningen kom igang.
-Målet med forskningen var å kontrollere den menneskelige vilje, forteller sjefspsykolog ved Gaustad sykehus, Per J. Isdahl. til TV 2.

Se dokumentaren HER
Les hele artikkelen HER

Juklerød-saken: Galskap satt i system AV NIELS CHR. GEELMUYDEN((Innledning))

billetekst:Arnold Juklerød: Hans sak er en av de mest interessante eksemplene i vårt århundre på psykiatriens posisjon i det norske samfunnet.Bomber: Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, den såkalte «G-mann», bestående av 43 svært sinnslidende. Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Her ble han slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende – uten å se dagslys.
bombe: Løsningen ble at to politifolk på Gaustads regning døgnkontinuerlig sørget for at pasienten ikke fikk mat eller adgang til toalett.
bomber: Hvis legene et eneste ørlite øyeblikk hadde tatt sine diagnoser alvorlig, så var det et mentalt hjelpetrengende og sjelelig skadet medmenneske som nå lå i en blodpøl på gressplenen deres.*

«Menn med panserdobbelthaker knytter hånd og stamper fot, mens en ensom, blid slovaker lærer hele verden mot», skrev AndrŽ Bjerke i et hyldningsdikt til Alexander Dubcek. Ordene kunne vel så gjerne blitt skrevet om nylig avdøde Arnold Juklerød. De maktet aldri å hjernevaske smilet bort fra hans munn. Efter femogtyve år i diagnosefangenskap var han den samme sindige, milde og hjelpsomme person som alle foreliggende vitnemål tyder på at han var ved tvangsinnleggelsen. Til stor fortvilelse naturlig nok for de mennesker som tok friheten og livet fra ham. De klarte aldri å få ham til å gjøre noe galt, skjønt de gjorde hva de kunne. De tok fra ham barna, hjemmet og arbeidet. De tok fra ham helsen – som han ingengang før hadde hatt problemer med. De tok fra ham alt, for derefter å skrive ham ut til et liv i rennestenen – påklebet diagnosen «farlig sinnssyk». De levnet ham ikke tak over hodet. Endog jernsengen utendørs tok de fra ham. Senere tok de også teltet ham. Midtvinters. De tok fra ham alt – inkludert brillene. De rev ned hans plakater og veggaviser i Velferdsbygget hundre ganger, og skal herunder ha uttrykt høylydte ønsker seg imellom om at han vil forgripe seg, slå noen i ansiktet, øve vold. De gjorde alt som stod i menneskelig makt for å få ham til å gjøre noe galt, til å oppføre seg som en gal. Hvor bittert må det ikke ha vært for overlegene å se med sine egne øyne at «den farlig sinnssyke pasienten» til stadighet ble brukt som barnevakt av venner og kjente.

*
Hvorfor skulle de ikke det? De visste alle meget vel at Arnold Juklerød aldri hadde skadet eller truet med å skade noe menneske. De visste at han aldri var involvert i kontroverser med sine foreldre, søsken eller venner. Både lærere og kamerater husker ham som en usedvanlig vennlig og samarbeidsvillig kar. Gjennom ti år arbeidet han som anleggsarbeider i A/S Ingeniørbygg, senere tre år i Furuholmen og tre år i Veivesenet. I attestene fra sine ulike arbeidsforhold ble han unisont fremstilt som «en stø, stabil, varsom, omtenksom og omgjengelig arbeidsmannn». Arbeidskameratene skildret ham som ytterst fredfull og pålitelig kollega. Hans liv var preget av jevnt arbeid, jevn sparing og lavt forbruk. Juklerøds naboer har erklært at de aldri opplevet ham som egoistisk og selvhevdende. De lærte ham å kjenne som en beskjeden og lite kravfull person. Hans brødre og søstre, svogre og svigerinner, avga 4. juli 1984 en erklæring hvor de fremhevet hans nære og gode kontakt med den nærmeste familie, og hans evne til selvbeherskelse og tålmodighet. Alle som har hatt befatning med Arnold Juklerød i en eller annen sammenheng har simpelthen fremstilt ham som et svært avbalansert, jordnært og robust menneske. Helt inntil han av fullstendig fremmede mennesker en høstdag i 1971 ble karakterisert som lidende av «systematisk oppbygde ukorrigerbare paranoiske vrangforestillinger». En sinnssykdom som man ifølge professor Nils Adolf Retterstøl primært utvikler hvis man fra barnsben har vært et påfallende individ i betydningen overdrevent følsom, selvrettferdig, ærgjerrig, usikker og selvhevdende.
*
Juklerød ble tvangsinnlagt og diagnostisert som paranoid på basis av påståtte vrangforestillinger om skolemyndighetene. Saken var i korthet den at Juklerød i 1968 ble valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø, hvor hans yngste datter skulle begynne. Under sitt arbeid avdekket han en serie lovbrudd fra myndighetenes side. Opprørt skrev han om den lovstridige nedleggelse i avisen, uten å ane at hele 1466 norske barneskoler ble nedlagt i sekstiårene. Hvorav mange trolig ble nedlagt på samme vis, ved at departementet opptrådte som lovgiver, og førte lokale myndigheter såvel som Stortinget bak lyset.

*

Ved ankomsten til Gaustad ble Juklerød undersøkt av professor Ørnulv Ødegaard, mannen som i 1941 introduserte lobotomien i Norge. På innleggelsesdagen skrev Ødegaard at han anså Juklerød for å lide av en «paranoisk sinnslidelse». Dette er den samme Ødegaard som i Nordisk Psykiatrisk Medlemsblad 1949, side 70, tok til orde for at man burde lobotomere kriminelle medlemmer i samfunnet, særlig «de anspendte og dysforiske samfundsfiender». I Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1980, nr. 14, avleverte han et varmt forsvar for russisk psykiatri og herunder da særlig dens behandling av dissidenter. Aksjonsleder Juklerød ble innlagt av en psykiater som syntes det var i orden å erklære politiske dissidenter som sinnssyke. Mere til. Han ble undersøkt og karakterisert som paranoid av den samme Ødegaard som i 1948 fastslo at Knut Hamsun ble paranoid i 1898. Juklerød ble tvangsinnlagt av en psykiater som ville tvangsinnlagt Knut Hamsun mens han skrev «Victoria».

Fra og med søndag 18. mars 1972 ble Juklerød tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Behandlingen resulterte i sterke kramper og lammelser, og fortsatte helt til Juklerød plutselig ble utskrevet fra Gaustad Sykehus 14. juni 1972. Hans tilstand ble karakterisert som «noe bedret». Juklerød selv hadde aldri følt seg så sjaber. Han skalv på hendene. Det hadde han aldri gjort før. Allerede dagen efter var han likevel tilbake i sin jobb som forskallingssnekker i firmaet Ingeniørbygg. Efter noen tid ble han efterspurt ved kraftanleggsarbeidene i Ulvik. Der trengte de ham som skytebas. 22. januar 1973 utstedte lensmannen i Ulvik sprengningsbevis til Juklerød. Lensmannen forhørte seg med firmaet. Firmaet forhørte seg med Gaustad. Der sa man at det var i helt orden å la ham håndtere dynamitt og TNT. Ville man gjort det hvis man i fullt alvor betraktet ham som alvorlig sinnslidende? I alle deler av Juklerøds historie melder dette spørsmål seg med tiltagende gru: Trodde legene virkelig noengang på sine egne diagnoser? Ingeniør Tandberg har senere fortalt at han aldri har hatt en dyktigere skytebas i sin tjeneste. Både hans arbeidsgiver, hans brakkelag og hans hybelvertinne i Ulvik har fastslått at Juklerød oppførte seg upåklagelig. På basis av brev som Juklerød i denne tiden sendte til sin forhenværende kone, ble sprengningspapirene efter ordre fra sjefpsykolog Paul Jan Brudal inndratt av lensmannen 30. mai.

Det var en symbolmettet handling på mange vis. Som vitne i Lagmannsretten i 1987 fortalte Brudal at han i desember 1971 oppfattet selvmordsfaren som betydelig. Brudal må gjennom sine psykologistudier formodes kjent med at menn oftere begår selvmord enn kvinner. Han visste at eldre mennesker, særlig i overgangsalder, hyppigere begår selvmord enn yngre. Han visste at personer som er separert og lever alene, isolert fra sin familie, er betydelig mer selvmordsutsatt enn andre. Han visste at personer med psykiatriske lidelser som har medført behandling, begår selvmord oftere enn noen andre. Han visste at behandling med nevroleptica, medisiner av det slag Juklerød ble tilført mot sin vilje, kan avstedkomme sterkt depressive sinnstilstander. Han visste at alle tilstander som medfører skam- og nederlagsfølelse, så som ufrivillig kontakt med politiet, høyner risikoen for selvmord. Han visste at mennesker som mister sitt arbeid begår selvmord langt oftere enn andre. Antagelig var han også på det rene med at de fleste selvmord i Norge begås i månedene mai og juni. Sjefpsyklog Brudal valgte å la politiet gjøre Arnold Juklerød arbeidsledig 30. mai.

Nå øvet heller ikke denne gang Juklerød vold mot seg selv eller andre. Han forble i Ulvik til 8. mars 1974. Da reiste han over fjellet for å treffe sin datter for første gang på to og et halvt år. Tegnesaker hadde han med, foruten frukt og nykjernet smør fra Røldal. Han hadde meldt sin ankomst, og ble møtt av to lensmannsbetjenter utenfor huset han selv hadde bygget. De fortalte Juklerød at han var fratatt samværsretten, tok gavene fra ham og plasserte ham i arresten. Dagen efter ble Juklerød undersøkt av professor Retterstøl. En mann så gjev til å stille diagnoser at han ikke behøver å treffe de menneskene han diagnostiserer. Retterstøl har offentlig diagnostisert mennesker som døde for mer enn tusen år siden. Han har fortalt Dagbladet at Harald Hårfagre led av fremskreden psykotisk depresjon. Han mener å ha sikre bevis på at Sigurd Jorsalfar led av melankolisk/alkoholiske hallusinasjoner, og som sådan må anses som alvorlig sinnssyk. I boken «Sinnets labyrinter» har professoren fastslått at Håkon Jarl i år 962 pådro seg akutt flyktningepsykose og tilhørende paranoide vrangforestillinger. Det kan ikke råde tvil om at Retterstøl ville tvangsinnlagt alle tre, hvis han hadde muligheten. Nå konstaterte professoren at Arnold Juklerød led av paranoia kverulantis. En sykdom som ifølge overlege Bård Brekke ved Gaustad Sykehus ble innstiftet av den tyske psykiater Emil Kraepelin i mellomkrigstiden.

Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, den såkalte «G-mann», bestående av 43 svært sinnslidende. Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Her ble han slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende – uten å se dagslys. Så fikk han utgangstillatelse noen dager før han igjen ble sperret inne på ubestemt tid, i nye perioder av opptil 215, 206 og 124 døgn.

27. mars 1985 ble Juklerød tvangsutskrevet fra Gaustad, to måneder efter at han i journalen var blitt karakterisert som «sterkt behandlingstrengende». Hvis de ansvarlige leger ved Gaustad på noe tidspunkt virkelig hadde ment at Juklerød var så syk at han representerte en vesentlig fare for andre mennesker, må man grunne over den udåd det var å tvangsutskrive mannen. Eftersom pasienten ikke forlot sykehuset frivillig, brennmerket som «farlig sinnssyk», anmodet sykehusdirektøren politiet om bistand. Politiet avslo naturligvis å yde bistand eftersom henvendelsen gjaldt en strafferettslig utilregnelig person. Løsningen ble at to politifolk på Gaustads regning døgnkontinuerlig sørget for at pasienten ikke fikk mat eller adgang til toalett. Som følge av underernæring pådro han seg 21. mai 1985 blødende mavesår. Han hylte av smerte og kastet opp blod. Ingen av sykehusets 28 leger løftet en finger for å hjelpe ham. Juklerød var ikke lenger ved bevissthet da han til slutt ble hentet og hjulpet av leger fra Ullevål Sykehus.

La oss et øyeblikk anta at Juklerød ble alvorlig sinnslidende i november 1971, og at han fremdeles var det i 1985. På hvilken måte skulle det tilføre overgrepene en høyere etisk karakter at mannen var i dypeste sjelenød, i indre oppløsning, på selvmordets rand. Iblant må man spekulere på hva for slags utgang de faglærde håpet på i Juklerød-saken. Hvis legene et eneste ørlite øyeblikk hadde tatt sine diagnoser alvorlig, så var det et mentalt hjelpetrengende og sjelelig skadet medmenneske som nå lå i en blodpøl på gressplenen deres. Man må ha lov til å tro såpass vel om legene ved Gaustad Sykehus at de innerst inne visste det var et normalt menneske de trakasserte og mishandlet i alle disse årene. Som stortingsmann ge Hovengen informerte sosialministeren om da da sykehusdirektøren i 25 minusgrader 16. desebmer 1985 besluttet å skru av strømtilførselen til varmeovnen i Juklerøds telt: En småbruker ville blitt nektet å holde husdyr hvis vedkommende behandlet dem slik Gaustad behandlet Juklerød.

26. juli 1986 ble Juklerød fraktet til Reitgjerdet Sykehus og innlagt til 12 ukers judisiell observasjon. Efter femten års opphold Gaustad Sykehus skulle nå omsider sakkyndige komme sammen og avgjøre om mannen var alvorlig sinnslidende da han ble innlagt, ble alvorlig sinnslidende under oppholdet, eller hadde vært klinkende normal hele tiden. Til Trondhjem ble han sendt med politieskorte. Hjem ble han sendt alene med fly. Det lovte ikke så verst. Kommisjonen konkluderte da også at det ved innleggelsene i 1971 og 1974 «ikke har vært mulig å finne sikre positive holdepunkter for alvorlig sinnslidelse». Riktignok tok det nesten et år før kommisjonen presenterte erklæringen, og riktignok ble Juklerød i mellomtiden plassert i Oslo Kretsfengsel noen måneder uten dom, siktet for ulovlig opphold på Gaustad. Desto mer gledelig var det for Juklerød å få fastslått av sakkyndige at han var sjelefrisk ved begge innleggelser. Problemet var igrunnen bare at den rettsmedisinsk kommisjon avviste rapporten. En ny kommisjon ble nedsatt. Denne presterte sommeren 1988 å konstatere at man i Juklerøds tilfelle stod overfor «symptomfri sinnssykdom».

Resten av historien må formodes kjent. Juklerød ble boende i en brakke utenfor velferdsbygget. Fredag 19. juni 1992 kastet man Juklerød i glattcelle «av brannsikkerhetsmessige årsaker». Riktignok hadde han aldri forårsaket noe branntilløp, men hvilken rolle spiller vel det. Hvilken rolle spiller noe når man først har stjålet et menneskeliv? Allerede i 1980 forsøkte Retterstøl å overtale departementet til å forby pressedekning av saken. Professoren la seg til den vane å fortelle journalister at de ødela for Juklerød ved å støtte og forsvare ham. Jeg vil til min dødsdag mene at den av oss som forstår et slikt resonnement bør slutte som journalist på dagen. Journalister har mer enn noen andre grunn til å føle seg utfordret at de vedvarende overgrep Juklerød ble utsatt for. Ikke bare var det ved bruk av det skrevne ord aksjonsformannen ble tvangsinnlagt. Det var avdekkende journalistisk stoff, presentert på journalistisk måte i journalistenes fremste medium. Heldigvis fikk Juklerød høsten 1995 oppleve at de sentrale skolemyndigheter innrømmet å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis. Selv ikke da påstandene som i sin tid utgjorde selve tvangsinnleggelsesgrunnlaget offisielt ble erklært sannferdige, opphevet sykehuset sine diagnoser. De fastholdt krenkelsen til hans hjerte stanset torsdag i forrige uke, og vil antagelig heller ikke i døde gi ham noen oppreisning.

Ledelsen ved Gaustad har i alle år hevdet at Juklerød i kraft av sine plakater bidro til undergrave tilliten til behandlingsopplegget. På sine plakater fortalte Juklerød at det er gift pasientene får sprøytet inn i seg. Det er dessverre ingen vrangforestilling. I psykiatrien anvendes noen av de farligste gifter i hele legemiddelinsdustrien. Professor Retterstøl har selv skrevet at grensen mellom behandlingsdose og dødelig dose for enkelte preparaters vedkommende, er ganske liten. Nei, det eneste som virkelig ødelegger tilliten til leger, det er leger som aktivt mishandler og ødelegger levende mennesker.

Meget kan tyde på at Juklerød aldri led av andre sjelelige skader enn dem psykiatrien påførte ham. De faglærde må ha blitt oppriktig forbløffet over hvor lenge aksjonsformannen maktet å holde mennesket i seg oppreist. Til siste stund maktet han det. Retterstøl uttalte i åttiårene ved en anledning at han anså Juklerød for å være «et meget robust menneske». Professoren gav også en annen innrømmelse som i høy grad burde interessere almenheten. Han lot uttale at «det alltid er en kjerne av sannhet i det Juklerød sier». Hva er det Juklerød sa igjen og påny i femogtyve år? At psykiatri er organisert menneskemishandling. Overdrivelse eller ikke. Det holder å vite at kjernen er sann.
KILDE

Tre radioprogrammer i 1986 med Arnold Juklerød

Disse tre programmene (1.5 time + 1 time + 1 time) med nå avdøde Arnold Juklerød ble alle sendt direkte på Radio RV i Trondheim i 1986, da han oppholdt seg på Reitgjerdet “til observasjon” av “psykiatrisk sakkyndige”. Vi inviterte ham i studio, og lot ham fortelle sin egen historie fra start til slutt i program 1 og 2. I program 3 møter han en av sine egne “observatører” til diskusjon: psykiater Njål Madland.
Lytt og vurdér sjøl: var Juklerød sinnssjuk og en fare for sine omgivelser, slik det ble påstått?
Linken ligger nederst på siden som ligger HER

Andre LIGNENDE saker finner du her:

Boka:Nornens beretning av Synnøve Fjellbakk Taftø 2008(1)
HER

Kåre Torvholm saken historien om “stay behind” & fiskemafiaefiskernes pensjons-/trygdeinnbetalinger som forsvant(1)
HER

I Norge er det drevet forskning og eksperimenter innenfor hjernekontroll.(Se filmen her TV2 )tok opp dette i Rikets Tilstand, i et program som ble sendt 22.11.00. Disse eksperimentene ble utført i et nært samarbeid mellom CIA i USA og regjeringen i Norge. På lavere nivå i helsevesenet visste man ikke hva som foregikk.HER

Ad.den politiske fangen Synnøve Fjellbakk Taftø

Synnøve Fjellbakk Taftø er en ener, ikke korrupt som mange av hennes motstandere er. Hun er redelig og sannferdig i all sin fremferd.-Og med hennes sannferdige ytringer og hennes intellekt, ble hun “farlig” for EU-tilhengere.

Ad.den politiske fangen Synnøve Fjellbakk Taftø

Statsminister Kjell Magne Bondevik,Statsministerens kontor,Akersgt. 42, postboks 8001 Dep,0030 Oslo,(tlf. nr. 22 24 90 90).

I går mottok vi et brev datert 8. mars d.å. fra Det Kongelige Justis- og Politidepartement med følgende overskrift: “Vedr. innbringelse av politiske fanger på politibudsjettet”.

At vi har hatt og har politiske fanger her i landet, ja, det er noe vi har visst meget lenge, men det som er det unike nå, – det er at landets Justisdepartement n å faktisk innrømmer det.

Synnøve Fjellbakk Taftø er en slik politisk fange! Medio februar d.å. ble hun tvangsinnlagt på Nordland Psykiatriske Sykehus hos fangevoktdirektøren v/NPS, Atle Aas! Dette var hennes 4. tvangsinnleggelse! Den varte i ca. 14 dager, og i dag er hun ute igjen. Fra sin bakgrunn i det diplomatiske korps gjennom ca. 15 år, og hvor hun på 90-tallet fikk avskjed i unåde p.g.a. at hun ytret seg sannferdig om myndighetene og de politiske myndighetspersonene, og som det igjen for enkelte selvsagt var svært lite flatterende for!

Hvorfor hennes 4. tvangsinnleggelse nå? Jo, Synnøve hadde proklamert at hun ville ytre seg om generelle overgrep i Norge, foretatt med myndighetenes velsignelse! Dette skulle skje i Geneve direkte til Torturkommisjonen og direkte til WHO. Dette tåltes ikke, – og veien til Nordland Psykiatriske var ikke lang, og det var med bistand fra politiet!

Som det psykiatriske offer Arnold Juklerøds nærmeste pårørende, vil jeg nevne ham som kansje den mest kjente politiske fangen i Norge i nyere tid, – kjent ikke bare i Norge, men faktisk i hele verden, (undertegnede har med egne øyne sett brev poststemplet i Sør-Afrika og adressert som sådan, “Til Juklerud i Norge” og som kom fram til brakka på Gaustad, – Juklerøds bopel de siste 3,5 år av sitt liv).

Juklerøds advokat, advokat Knut Rognlien, skrev i en pressemelding fra 7. september 1995 bl.a., sitat begynner: “Den person som protesterte og holdt seg til loven, ble ikke tatt alvorlig, men utdefinert som psykiatrisk tilfelle. Dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende”, sitat slutt.

Synnøve Fjellbakk Taftø er en ener, ikke korrupt som mange av hennes motstandere er. Hun er redelig og sannferdig i all sin fremferd. Og med hennes sannferdige ytringer og hennes intellekt, ble hun “farlig” for d’herrer som ønsket Norge inn i EU og for de som forhandlet fram EØS-avtalene, – da særlig hva gjaldt fiskerispørsmålene, – som stod hennes hjerte nærmest!

Pr. idag koker det på kysten blant fiskeribefolkningen over det horrible som myndighetene i g j e n har gjort mot Synnøve! Og de av myndighetene som min kone og undertegnede har vært i kontakt med enten pr. brev eller telefon eller begge deler, så som Helseminister, Justisminister, folk i Utenriksdepartementet, folk hos Regjeringsadvokaten osv. osv., virker det som om det er en litt heller nervøs stemning, (våre opplevelser).

Inntil jeg begynte å arbeide med overgrep i psykiatrien, sommeren 1992, hadde jeg ennå min barnetro i behold: I vårt land forekommer det ingen kobling mellom politikk, psykiatri og rettsvesen. Skulle det forekomme enkeltstående overtramp, så har vi da domstoler som vet å beskytte sine borgere, som lar alle saker bli “fullkomment opplyst”, som det heter. Våre politikere er ikke korrupte. Legger du bevisene på bordet, så tar de straks affære. De dekker ikke over og fortier ikke lovbrudd hos myndigheter og rettsinstanser, men er rettsstatens og demokratiets fremste beskyttere.

- Ja, vi vil gjerne tro det er slik. Vi vil tro oss beskyttet av rettsstaten og demokratiet. Og av offentligheten, den frie presse. Dersom noen gidder å lese, da. Dersom noen våger å trykke.

Men vi har lært: Politikere, psykiatere og domstolene forblir i disse spørsmål en uheldig treenighet, en treenighet vi godt kan være foruten når treenigheten blir brukt som vi har sett i Juklerød- og Taftøsaken!

Alle illusjoner mistet jeg relativt fort. Og da Juklerødsaken var oppe i Stortinget 31. mai 1996 og det skulle stemmes over om det skulle nedsettes en offentlig granskningskommisjon, stemte bl.a. a l l e Kr.f’ere nei, (av de som var tilstede – 7 (syv) stk.) og disse var: V. Svarstad Haugland, A. Næss, K. M. Bondevik, M. Aukan, H. Frafjord Johnson, O. T. Lånke og O. Holten.

Og jeg glemmer ikke den delegasjon som en tidlig vårdag 1995 var nede i Tyrkia for å besøke den politske samvittighetsfangen Zana. Det var Dem statsminister, Kirsten Kolle Grøndahl, Anne Enger Lahnstein og Kaci Kullmann Five. Jeg så fru Five gråte på TV over hva hun hadde fått oppleve med møtet med Zana, men dette var tydeligvis glemt av den samme fru Five stemte nei sammen med Dem statminister når det gjaldt granskning av Juklerødsaken.

Om det gjorde inntrykk på fru Five og Dem statsminister da Juklerød døde 25. januar 1996 etter ca. 25 års tortur på Gaustad, vet jeg ikke. Jeg regner med at dette gikk smertefritt for dere begge (leses: alle politikere). Men en ting er sikkert, – psykiaterne tok livet av Juklerød!

Si meg Bondevik! – og vær ærlig nå! Hvorfor skal det være så langt mellom liv å lære! Du forkynner det kristne budskap, og skjønn meg rett: Det har jeg ikke noe imot, tvert om! Men det jeg har noe i mot er at du ikke lever etter det du forkynner! – hvertfall ikke overfor personer som stiller ubehagelige spørsmål til myndighetene og som blir diagnostisert for at de samme personene ikke skal ha således injurierende kraft.

Dette bør du få satt en stopper for!

I mai d.å. skal de nye psykiatrilovene antageligvis vedtas. Jeg er skremt over hva som ligger på bordet som utkast pr. idag!

Juklerød er død! Synnøve lever – en ressursperson som bør bli tatt på alvor! Hennes diagnose bør du være mann for blir slettet Bondevik, du har n o k makt til det! Synnøve kan i mange år ennå yte landet Norge en uvurderlig arbeidskraft!

Jeg avventer svar statsminister! og jeg ønsker å møte deg sammen med Synnøve Fjellbakk Taftø og min kone Velaug! Dette må skje primo uke nr. 11, fra mandag den 15. mars osv. hvis Synnøve Fjellbakk Taftø skal ha anledning til å delta. Hvis ikke må det bli kun min kone og undertegnede, og vi er relativt meget fleksible!

Med vennlig hilsen

Thore Lie

vedlegg: Justisdepartementets brev av 8.3. d.å.
kopi: helseministeren Dagfinn Høybråten,
fungerende justisministeren,regjeringsadvokaten Bård Tender,byråsjef i UD Knut Langeland,
rådgiver i UD Helge Elster og

VIKTIG VIKTIG VIKTIG LES OG SE GJENNOM DE ANDRE SAKENE OM Synøve Fjellbakk Taftø
Grunnloven
Fjellbakk Taftø sier videre til FME i brev datert 02.01.2006:
“Når det gjelder bakgrunnen for at Grunnloven ble satt til side, så er det et lite kjent faktum at Norge juridisk sett
var okkupert av de allierte i tiden 8. Mai 1945 – 13. Desember 1945. I denne tiden ble Norge ikke styrt av den første
regjeringen Gerhardsen, men av allierte propagandaeksperter, de fleste av jødisk herkomst, som ga ordrer til de
spesialutplukkede departementsrådene i hvert enkelt departement om hva som skulle gjøres. Det var disse
propagandaekspertene som stod bak både Krigsbarnutvalget og de grunnlovsstridige provisoriske anordningene
som har utgjort “grunnlaget” for norsk rett etter krigen, ikke den såalte hjemmefronten, men det var jeg ikke klar
over i 1989.”kilde https://nb.xiandos.info/Brev_til_Statsministeren_fra_Thore_Lie_datert_11.03.99

Kvinnen som avslører Den Norske Stat,bit for bit http://www.nettby.no/community/article.php?id=2474625&community_id=1164282
ideer om sannhet av;Synøve Fjellbakk Taftø http://www.nettby.no/community/article.php?id=2471405&community_id=1173873
Norsnes beretning Hennes siste og avslørende bok,Dette er sprengstoff……….Kjøp den i bokform eller motta den gratis som e-bok hos meg,carlrydsaa@hotmail.com

Her er linken til torrenten jeg nettop lasta opp
http://thepiratebay.org/torrent/4934411 Eller prøv denne http://www.torrentreactor.net/torrents/3125499/Nornens-Beretning

Jeg selger også boka hennes + sender den gratis som e-bok på mail

Her er fortsettelsen og Del 2 av Norsnes beretning Skrevet av Synnøve Fjellbakk Taftø

43

adgangen til å få tilbake statsborgerskapet for tyskgifte
kvinner som flyttet tilbake til Norge. For meg var dette
langtfra nok, jeg lette etter de ansvarlige for den famøse
provisoriske anordningen. Men Stein Rognlien i
Justisdepartementet nektet meg å få forarbeidene. Jeg visste
at Norge formelt var under alliert okkupasjon i tiden 8. mai
til 13. desember 1945 og mistenkte at anordningen var et
forsøk fra okkupasjonsmakten på å endre norsk rett i strid
med Landkrigsreglementet. Men som jeg skriver i
Skjoldmøysagaen: Min anmodning om å få se forarbeidene
ble avslått av Kongen i Statsråd. Tilfeldigvis kom Einar
Høgetveit på tjenestereise til Geneve og jeg inviterte han
hjem til meg. På diplomatisk vis brakte jeg saken på bane og
Høgetveit var straks med. «Ja, Stein Rognlien vokter på disse
dokumentene som om det gjaldt edelstener, men jeg vet hvor
han har dem,» sa han. Han lovet å skaffe meg kopi, og det
gjorde han. Ikke mange dagene etter sto jeg med bevis i
hendene for at Jens Chr Hauge og Einar Gerhardsen forledet
Kong Haakon 7. til et langt verre statskupp enn Vidkun
Quislings hjelpeløse radiokupp fem år tidligere. Den famøse
provisoriske anordningen er offentliggjort på nettstedet
landsforraderi, men jeg arbeider fortsatt med det mål for øye
at de som ble rammet av den rettsstridige forordningen eller
deres etterkommere skal få en pengemessig erstatning fra den
norske stat.

I forbindelse med mediaoppmerksomhet omkring tyskerbrudsaken
ble jeg kontaktet av Krigsbarnforbundet Atlantic
som hadde dokumentasjon på at det i norske arkiver fantes et
dokument som hette Innstilling fra Krigsbarnutvalget. Jeg
hadde ingen anelse om hva dette dokumentet inneholdt, men
tok en telefon til Riksarkivet og bestilte dokumentet til fremleggelse
den påfølgende lørdag. Etter hvert som jeg leste ble

44
jeg mer og mer sjokkert, men uten å fortrekke en mine
bestilte jeg kopi av hele dokumentet. Det kostet en god slump
penger, men dokumentet var verdt det. Etter å ha kopiert det i
et gitt antall eksemplarer, tillyste vi pressekonferanse. Det
kom bare tre journalister, men de var til gjengjeld fra NTB,
NRK og Bergens Tidende. Godbiten vi kunne servere var
bevis for at Jens Chr Hauge hadde gjennomgått dokumentet
og rettet det med sin egen hånd-skrift. For min egen del var
det kanskje av enda større interesse at jeg støtte på navnet
Ørnulf Ødegård igjen, og gjennom hans uttalelse fikk et
innblikk i psyken til denne oppfinneren av Mengelemetoden
for sterilisering av intetanende kvinner.

Det ble en voldsom mediaoppmerksomhet omkring Krigsbarnutvalgets
innstilling og krigsbarn i nord og sør rettet
ryggen og organiserte seg i foreninger og lag. Til slutt måtte
staten innrømme sitt ansvar, og krigsbarn fikk utbetalt en
symbolsk erstatning, jeg husker ikke om det var ti eller tjue
tusen kroner hver.